De han sikter til er SV-politiker Camilla Eidsvold og ektemannen Tønis Sørensen. De har nå vært venner i åtte år, og har bodd i samme hus i tre av dem. Og Camilla har blitt «bestemor» til sønnen Alexandro (3,5 år).

Camillas hjørnesten

– Han er en hjørnesten i livet mitt, smiler hun mot treåringen som hun er gudmor for.

For fem år siden traff Virgil sitt livs utkårede på Facebook, romkvinnen Mariana. Da det viste seg at lille Alexandro var på vei, fikk paret tilbud om å bo i leiligheten som familien Eidsvold-Sørensen har i kjelleren. Inntil da hadde de bodd i romleiren i Kiærsåsen, og vennene ville sikre den nyfødte trygge rammer.

Virgil Cocor er glad og stolt over å være i fast jobb på Rød planteskole. 

Nå trenger ikke kona mi Mariana  lenger å sitte på gaten.

Nå har også lille, blide Pavel (1 år) funnet veien ut av mamma Marianas mave, – til en fremtid i Fredrikstad med sin rom-norske familie. Årene i samme hus har smeltet de to familiene sammen. De sees minst to ganger i uken, får vi høre.

Frykter hets

– Nå har vi to hjem. I huset vi nå har flyttet til og her hos Boss og Mama når vi besøker dem, smiler Virgil mot Tønis og Camilla som setter frem nytrukket kaffe og skolebrød på stuebordet.

Han ønsker ikke å opplyse hvor deres nåværende bolig er. Livet som romfolk er som kjent ikke fylt med applaus fra storsamfunnet.

Vi får høre at Virgil lenge var i tvil om de skulle stille opp på dette intervjuet. Han frykter hets, mot sin kjære Mama Camilla.

– Gå og spør!

I 2017 ble nemlig ordet "hore" ripet inn i Camilla Eidsvolds røde bil. Det skjedde like etter at hun gikk ut i FB og uttalte seg til forsvar for rom-folket. Bakgrunnen var en tv-dokumentar om kriminelle nettverk i Bergens rom-miljø, hvor det etterpå kokte av hets på nettet.

– Tenk om vi kunne være litt mindre fordomsfulle til en hel folkegruppe. De er jo mennesker med samme håp og fremtidsdrømmer som det vi har. Hvorfor ikke gå til rom-leiren å spørre dem som bor der hva de trenger, og hva de kan bidra med, for eksempel jobbmessig? Undrer storfamiliens Mama.

Art Rangers rammemaker

Det var nemlig slik de ble venner. Familien Eidsvold-Sørensens fritidsbåt trengte oppussing og de hadde behov for hjelp til dette.

– Kirkens Bymisjon tipset meg om at det bodde dyktige håndverkere i den daværende rom-leir i nærheten av kunstneren Art Ranger på Øra. Der fikk jeg til alt hell kontakt med Virgil, forteller Tønis.

I leiren jobbet han da med å lage rammer til Art Rangers malerier. Virgil gikk effektivt løs på oppussingsoppgaven og neste prosjekt ble håndverksarbeid på familiens stolte seilskute Anna Minde.

– Selvsagt med arbeids-papirene i orden, påpeker Boss Tønis.

– Virgil er veldig løsningsorientert. Og han gir seg ikke før jobben er gjort, skryter han.

Første faste jobb

De gode skussmålene har ført til fast arbeid på Rød planteskole. Der har Virgil nå jobbet i to og et halvt år.

– Det er veldig hyggelige folk der, og jeg stortrives!

Dette er Virgils aller første faste jobb. En jobb som får ham til å føle seg som en helere mann. I følge Virgil er det ingen andre av rom-folket i Fredrikstad som har fast jobb.

Når familien Cocor besøker Camilla Eidsvold føler de seg hjemme. – Det er dette som er familien vår nå, smiler Virgil og Mariana. 

Å være venn med familien Cocor er også en egoistisk handling. For jeg blir så beriket av vennskapet!

– Her får vi respekt

I hjemlandet Romania kunne han bare glemme tanken på fast jobb.

– Hvordan er det å være av romfolket her, sammenlignet med i Romania?

– Det er et veldig hardt liv for oss der, ellers hadde vi jo ikke reist hit. Folk i Fredrikstad behandler oss med respekt. I Romania får vi ingen respekt! Sier han resolutt.

Ble nektet lønn

Virgil forteller videre at romfolk kun får strøjobber i Romania, og ofte får de ikke pengene som de blir lovet.

– Like før jeg flyttet hit, hadde jeg et månedslangt oppdrag med å legge togskinner. Det var et veldig hardt arbeid, og da jobben var gjort, fikk jeg ingen lønn, forteller Virgil med blikket mot gulvet.

På hagesenteret i Onsøy gjør han alt fra å kutte ved til å plante nye vekster og så gress i Fredrikstad-folks hager.

Elsker kælleærbe´

I følge sjefen Steinar Johansen har han observert at det særlig er kælleærbe’, som vedkutting og traktorkjøring, som får det til å glitre litt ekstra i Virgils vennlige øyne.

40-åringen er glad for å kunne bidra som skattebetaler i Norge.

– Han er veldig opptatt av at ting skal være korrekt, påpeker Camilla.

Den faste inntekten har gjort at Virgil har kunnet skaffe seg nye tenner. Mange av romfolket sliter med tennene. Det skyldes at familiene må klare seg på svært lite penger. Vi får høre at store mengder sukker er en billig måte å få opp energien på når de skal jobbe.

Please, ikke tigge

Men det er også en annen, viktig ting som Virgils faste jobb bidrar til. Familiefaren ser bort på sin kjære Mariana som følger med i samtalen så godt hun kan.

– Nå trenger ikke Mariana lenger å sitte på bakken og please, forteller han med stolthet.

Romfolket bruker ikke ordet tigge, men please. Dette fordi de mener at de bidrar til å please de som gir penger. De får oppleve den gode følelsen av å gi noe til andre.

Norsklærer...

Etter år med tigging i Spania, Italia og hjemlandet Romania snakker Mariana både romani, rumensk, italiensk og spansk. Verre er det med engelsk og norsk.

I tillegg til rumensk behersker Virgil også engelsk som er språket vi benytter under intervjuet. Han forsøker også å snappe opp norske ord så godt det lar seg gjøre.

– Jeg har lært ham å telle til ti på norsk, skyter en humrende Camilla inn.

Meldt til politiet

I den første tiden i Norge pleaset Mariana fredrikstadfolk.

– Hvordan var det for deg å be om penger her?

– Det var ikke lett. For folk meldte fra til politiet om at jeg satt på gaten. De trodde nemlig jeg var et barn på 13 år som ble tvunget til å please, men jeg er jo 35! forteller Mariana med et lite smil, mens Virgil oversetter.

Helse-utfordring

Kroppen hennes ruver ikke mye i terrenget. Mariana er bare 1,40 meter høy og veier rundt 30 kilo. Dette skyldes en sjelden muskelsykdom som hun må ta daglige medisiner for. En fast jobb er derfor ikke mulig for tobarnsmoren.

Til høsten begynner også minstemann i barnehage, og det gruer hun seg til. Mariana vil gjerne være til nytte, og har derfor spurt Mama Camilla om hun kan undersøke hos Kirkens Bymisjon om det finnes arbeidsoppgaver i et par timer daglig.

Nytt liv

Før paret flyttet inn i vennenes utleieleilighet bodde de som nevnt i romleiren i Kiæråsen. På spørsmål om tryggheten i leiren, og hva som kan ha vært årsaken til brannene, har de ingen svar.

– Det er lenge siden jeg har bodd der, og jeg kjenner ingen av dem som er der nå, sier Virgil.

Han velger å leve fullt og helt i sitt nye liv med lokale venner og fast jobb.

– Nå er det dette som er familien min! nikker han mot Camilla, Tøris, parets datter Miriam og konen hennes.

Romslig familie

En mer romslig familieflokk skal man lete lenge etter i Fredrikstad. Paret har tre voksne biologiske barn og to voksne fosterbarn. I tillegg kommer altså familien Cocor på fire.

Camilla Eidsvolds besluttsomme politikeransikt blir til sol hver gang blikket sneier lille Alexandro Stephan og Pavel Viktor. Minstemann har fått mellomnavnet sitt etter Boss’ og Mamas ene sønn.

– De er alle en viktig del av flokken min, smiler Camilla.

Byråkrati-guide

Sommersolen lokker oss ut i hagen og hun henter frem fotballen til Alex, som Alexandro blir kalt blant de nære. Han stiller seg ivrig opp og gir en perfekt pasning til Mama.

Å ha venner av romfolket er ikke bare lekefotball og kaffekos. Vikens travle fylkesvaraordfører har også hendene fulle med å hjelpe paret gjennom byråkratiets irrganger. De er ennå ikke helt i mål med alt, men Mariana og Virgil har iallfall fått fast oppholdstillatelse i Norge.

– Uansett er vennskapet med Cocor-familien en stor berikelse. Jeg ville ikke vært dem foruten, sier Camilla Eidsvold før hun sender ballen tilbake til Alex, med et bestemoderlig puff.