Gå til sidens hovedinnhold

Vi må snakke litt om studentene. De er i en svært vanskelig situasjon

■ 30 prosent sier at de seriøst har vurdert å ta sitt eget liv. ■ «Ved studiestart fikk studentene skylden for all smitte i landet.» ■ «Det vi trenger er fysiske møteplasser og ikke bare forståelse for at vi er i en vanskelig situasjon.»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I går kom resultatene fra Studentenes helse- og trivselsundersøkelse. Vanligvis sendes den ut hvert fjerde år, men nå kom en tilleggsundersøkelse for å sjekke hvordan studentene egentlig har det nå under pandemien. Resultatene er ikke oppløftende. Ved Høgskolen i Østfold opplyser 30 prosent av deltagerne i undersøkelsen at de seriøst har tenkt på å ta sitt eget liv! Det er skremmende. Spesielt når vi også ser at flere av studentene i Østfold sliter med ensomhet (48 prosent) og utenforskap (29 prosent).

Mens du er student skal du ha den beste tiden i livet ditt. Du skal få nye venner, et sosialt nettverk og lære deg nye ting i et faglig og sosialt fellesskap. Studietiden skal være godt læringsmiljø og god utdanningskvalitet som innebærer å skaffe bekjentskaper fra hele landet og få faglig utbytte av studiet ditt. Du skal ikke måtte sitte alene med selvmordstanker, slik som tre av ti studenter på Høgskolen opplyser at de har. Eller føle deg ensom og isolert.

Da vi startet i vervene våre ved HiØ første juli 2020 var vi allerede bekymret for studentene våre. Et halvt år med pandemi hadde gått og studentene hadde i hele eller deler av perioden blitt fratatt sine fysiske møteplasser og hadde innskrenkede muligheter til å møtes andre steder enn på zoom eller teams. Fadderukene i august 2020 skulle etter planen bøte på skadene som var skjedd så langt. Studentene skulle på nytt bli kjent med hverandre og byen de skulle studere i. Slik gikk det ikke!

Ved studiestart fikk studentene skylden for all smitte i landet. Det var i alle fall sånn det føltes med alle sakene i mediene som omhandlet festende, smittespredende studenter. Folket mente fadderukene var en verkebyll og det kjentes litt som at folk tenkte «Det kom et skip til Viken i 1349…». Her på Høgskolen i Østfold ble det ingen fysiske fadderuker. Fadderstyret vårt tok en tung, men riktig, avgjørelse om å avlyse all fysisk aktivitet. Allikevel fortsatte studentene å være syndebukkene.

Utover høstsemesteret økte bekymringene våre. Da vi kom på campus om morgenen var studentene som sunket i jorden. Hvor var de alle sammen? De var verken i kantina, på biblioteket eller i undervisningssalene. En bitte liten periode så vi en liten økning smilende studenter i gangene, på lesesalene og i kaffebaren. Volleyballklubben og studentidretten hadde rekordhøyt oppmøte og treninger ble gjennomført under strengt regime med nøye smittevern.

Men så smalt det på nytt. I oktober, nesten fire måneder etter studiestart, ble vi kontaktet av en student som hadde låst seg ute av hybelen sin. Hun hadde låst seg ute av kollektivet sitt, men kjente ingen av de andre hun bodde med og kom seg dermed ikke inn igjen. Fire måneder (!) etter studiestart fantes det altså en student som ikke hadde snakket med dem hun bodde med.

Så kom julen, studentene reise med bekymring for å smitte familie og venner, hjem på ferie. Søndag 3. januar, dagen før studentene etter planen skulle være tilbake på campus mandag 4. januar, gikk regjeringen ut med en anbefaling om at studenter måtte bli der de var og ikke reise hjem til studiestedene. Hva med resten av Norges befolkning som hadde reist hjem til familie i julen? Ingen kom med konkrete oppfordringer til at de skulle bli sittende der de var. Men vi «studentene», vi skulle altså ikke reise noe sted!

Dermed var det på’n igjen med digital undervisning. Mot midten av februar så det lysere ut igjen, før den britiske varianten entret Norge og bidro til nedstengte universiteter og høyskoler. For bare noen uker siden fikk vi heldigvis kjempet gjennom til myndighetene at vi skulle få ha campus åpent for studenter som ikke kan gjennomføre ferdighetstrening og labøvelser hjemmefra. Vi har fått midler fra regjeringen for å sette i gang tiltak. Men det hjelper ikke når problemet ikke kan fikses med all verdens penger.

Det vi trenger er fysiske møteplasser og ikke bare forståelse for at vi er i en vanskelig situasjon. Vi må også få lov til å møtes i mindre grupper. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse viser at vi på Høgskolen har hatt mye mer digital undervisning enn andre steder i landet. Viken og Oslo-regionen har vært hardt rammet over lengre tid og det er klart det har hatt ringvirkninger. Ensomhet, isolasjon og selvmordstanker er blant de mest alvorlige ringvirkningene.

Les også

Her hurtigtestes studentene – men skoleelever må vente

I tiden fremover er det viktig at vi og dere i lokalsamfunnet sammen lager gode fysiske møtearenaer for studentene. Det er også viktigere enn noen gang at studenter har tilgang til gode helsetjenester. Dersom det ikke blir fysisk oppmøte igjen fra august, er vi redde vi vil se stort frafall blant studentene og at de dystre tallene fra Studentenes helse- og trivselsundersøkelse bare blir dystrere. Vi frykter at mange studenter vil bli værende hjemme i sine hjemkommuner og ikke flytter til studiestedene sine i frykt for å ikke bli integrert med medstudenter og i frykt for ikke å ha noen å kunne lufte sine problemer med.

Ansatte og studenter setter smittevern høyt og har et sterkt fokus. Det er ikke studentenes feil at det har vært stor smitte i kommunene, langt ifra. Å bli smittet kan skje den beste og det gagner ingen å peke fingre mot enkeltgrupper. Vårt inntrykk er at studentene er blant dem som har tatt smittevern mest seriøst. Det har vi vært pukka nødt til for i det hele tatt å kunne ha noe som helst fysisk oppmøte.

Allikevel er vi blant dem som rammes hardest, mye fordi mediene har fremstilt studenter som en gruppe som kun bruker tiden på å drikke alkohol, bryte lover og samle seg i store grupper i bortgjemte grotter. Det kan vi love dere at vi ikke er! Med mindre nevnte grotter har samme arkitektoniske utforming som høgskolens lesesaler. Der finnes vi forresten i hopetall (når vi får lov)! Vi kan også forresten nevne at en av de positive sidene med koronapandemien er at det risikofylte alkoholforbruket blant studenter har sunket (jippi).

Husk også at mange studenter nå har gått gjennom pandemien og verken fått russetid, fadderuker eller andre muligheter til å feire livets små og store hendelser. Det sosiale samværet har vært fraværende i godt over ett år. Vis forståelse når du ser oss samlet i mindre grupper i en park i sommer. Vi ønsker ikke å bidra til en ny smittebølge. Det er bare det at vi trenger hverandre så innmari nå i tiden fremover. Vi håper vi ser et tettere samarbeid mellom oss studenter, vertskommunene, institusjonene og samskipnadene.

Kommentarer til denne saken