På en av de desentraliserte asylboligene i Fredrikstad har Leila Abdi Yusuf fått et enkeltrom. Det er ikke større enn 12–13 kvadratmeter, men Leila ser på det som luksus å kunne ha sitt eget rom. Drømmen hennes er oppholdstillatelse og bo å jobbe i Norge, men det har det foreløpig ikke blitt noe av.

Fått flere avslag

Det er snart ni og et halvt år siden hun ankom Veumalléen asylmottak fra Somalia på grunn av konflikten i hjemlandet. Hun kom uten familie, de har flyktet til Uganda.

– Det er tungt, jeg har ikke sett dem på over ni år, forteller Leila, som holder kontakt med familien via internett.

Flere ganger har hun fått avslag på asylsøknaden, det første endelige avslaget kom i 2009, men hun har anket i flere runder. Etter det siste avslaget fikk hun bli av helsemessige grunner. Hun har trengt flere operasjoner, og slitt både med rygg og ben.

– Når det har pågått så lenge, og hun i tillegg sliter med helsa, så burde hun fått en midlertidig tillatelse i det minste, sier Leilas advokat, Jan M. Birkeland.

Har ikke pass

Leila kom til Norge uten pass. En av grunnene for at hun ikke får bli er for at hun ikke kan redegjøre for at hun faktisk kommer fra Somalia.

– Men så er det slik at et somalisk pass ikke blir godkjent som identifikasjonspapirer i Norge. Samtidig har Somalia vært uten regjering mer enn de siste 20 årene, så i praksis blir hun bedt om å skaffe papirer hun ikke har forutsetninger for å skaffe, forklarer advokat Birkeland.

Birkeland legger til at han mener saken tilsier at Leila burde få oppholdstillatelse i Norge, og at hun også burde fått muligheten til å forklare seg for Utlendingsnemnda, noe hun ikke har fått. Leila bekrefter at all kommunikasjon har gått via advokaten.

Leila kun nest lengst

Om du trodde Leila har sittet lenge som asylsøker, så er hun ikke den som har sittet lengst i Fredrikstad. Det forteller fungerende mottaksleder ved Veumalléen, Michael Petterøe.

– Vi har en iransk kvinne som kom til oss noen måneder før Leila i 2006. Hun kom til Norge først i 2003, men har tidvis bodd privat hos venner eller familie periodevis mellom 2003 og til 2006 da hun kom hit, forteller Petterøe.

Den iranske kvinnen har også fått et barn mens hun har bodd i Norge.

Psykologisk påkjenning

Å sitte med en usikker fremtid i ni og et halvt år er noe som naturligvis går inn på et menneske.

– Det er vanskelig å ha livet sitt på vent. Jeg prøver å ikke tenke på det, men det er tungt. Man får ikke gå på skole eller jobbe, forklarer Leila.

– Man ser at hun blir sliten, men det er ikke rart, det ville jeg også blitt, sier advokat Birkeland.

Som fungerende mottaksleder har Petterøe ansvaret for å følge opp og hjelpe asylsøkerne i hverdagen. Han er ikke i tvil om at mange år i usikkerhet setter sitt preg på mennesker som Leila og den iranske kvinnen.

– Det er ingen tvil om at det er krevende og en psykologisk påkjenning å sitte på et sted uten særlig midler eller muligheter over lang tid. Det kan gjøre noe med ethvert menneske, sier den fungerende mottakslederen, som understreker at han ikke har noe med søknadene å gjøre, og at jobben hans kun handler om å hjelpe asylsøkerne i hverdagen.

Orker ikke være frustrert

Etter over ni år i usikkerhet prøver Leila å unngå de negative tankene i hverdagen.

– Før var jeg frustrert. Det orker jeg ikke være lenger, jeg har lært meg å leve med det, forteller hun.

Ønsker å jobbe

Hvor lenge hun blir på asylmottaket aner hun ikke. Hun håper det ender med oppholdstillatelse, selv om hun frykter det vil dra ut i flere år.

– Jeg har sett folk sitte i 15 år, livet går videre, så får vi håpe på det beste.

Hvordan reagerer du, og hva skjer om du skulle bli sendt tilbake til Somalia?

– Det har jeg ikke tenkt på, det må jeg ta når det eventuelt skulle komme, svarer hun.

Hva hun ønsker å gjøre i Norge om hun skulle få oppholdstillatelse har hun derimot klart for seg.

– Før ønsket jeg å bli sykepleier, men det klarer jeg ikke lenger på grunn av ryggen min, så nå ønsker jeg å jobbe med teknologi. Jeg pleier ofte å hjelpe de andre på asylmottaket med data, telefon og tv, forteller hun.

«Mor» på mottaket

Med lang fartstid på mottaket blir heller ikke teknolog det eneste hun hjelper de andre asylsøkerne med.

– Jeg blir litt som en mor. Er det noen som lurer på noe, da spør dem meg. Jeg kan alle reglene, sier hun med et stort smil om munnen.

Selv om hun sier hun ikke lar seg frustrere over situasjonen er det tydelig at hun blir langt mer sprudlende når samtaleemnene pensles inn på mer lysbetonte og hverdagslige ting enn den usikre fremtiden. Hun er utadvendt, smilende og snakker gjerne på inn- og utpust. For det meste på engelsk, med noen innslag av norske ord her og der.

Glad for hjelpen

Tross for at prosessen med oppholdstillatelse har dratt ut, så ønsker Leila å takke for hjelpen hun har fått i Norge, både av helsepersonell og de ansatte på mottaket.

– Jeg har fått masse hjelp på Kråkerøy helsesenter etter at jeg har hatt operasjoner. På mottaket har jeg hatt kjempegod kontakt med de ansatte. De har ikke så mye midler, men gjør alltid hva de kan for å hjelpe oss, understreker hun.