Gå til sidens hovedinnhold

Velger vi viksinger eller østfoldinger til Stortinget?

«Vi kan ikke se bort ifra at det vil oppstå interessemotsetninger mellom Hallingdal og Smaalenene, for eksempel om vei- og jernbaneutbygging.»

Spaltist

Vi er på full fart inn i valgåret 2021. Mandag 13. september skal vi velge ny nasjonalforsamling i Norge. Mens Stortinget har laget nye fylker med den begrunnelse at større fylker vil gi et kvalitativt bedre samfunn, har de samme politikerne sørget for at de gamle fylkene er beholdt som valgkretser.

Da er spørsmålet om stortingsrepresentantene representerer de gamle eller nye fylkene, om østfoldrepresentantene representerer Østfold valgkrets eller Viken fylke, om «våre» stortingsrepresentanter skal «slåss» for østfoldingene eller viksingene, om vi fortsatt kan snakke om Østfold-benken eller Viken-benken på Stortinget?

Smaaleninger og hallingdøler

Vi kan ikke se bort fra at det oppstår interessemotsetninger mellom Hallingdal og Smaalenene, for eksempel om vei- og jernbaneutbygging. Er det da greit at smaaleningene går i strupen på hallingdølene? Det kan bli en utfordring for de politiske fylkespartiene når politikere som har talt varmt for større fylker, kan komme til å undergrave sine egne argumenter om storfylkenes velsignelser.

Selv i et lite fylke som Østfold er vi vant til at distriktene står mot hverandre. Det vet alle som fulgte sykehusstriden i forrige århundre. I fylkestinget kjempet ikke bare politikere fra Indre Østfold mot politikere fra Ytre Østfold, men også politikere fra Østfold-byene kjempet mot hverandre. Medisinske argumenter ble slått ned av distriktspolitiske særinteresser.

Men mens fylkestingsrepresentantene er valgt fra samme valgkrets til det samme fylkestinget, vil stortingsrepresentantene bli valgt fra ulike valgkretser innenfor samme fylke. Det virker som politikere som har ignorert argumentasjonen mot sentralisering, har vært bestemt på at sentraliseringen ikke skal frata dem deres valgkretser, og dermed mulighetene for å bli gjenvalgt.

Et yrke for politiske broilere

Politikk er blitt et yrke for politiske broilere, mennesker som nesten fra barndommen av låser seg fast til et politisk parti, som i ungdommen gulper opp ferdigtygde argumenter fra partikontorene, som snart blir godt betalte lokale heltidspolitikere, før kursen settes mot Stortinget og kanskje regjeringen. Dette er en utvikling som bare forsterker seg fordi mennesker med politiske ambisjoner ser at dette er veien mot målet.

Mennesker som skaffer seg erfaring og kompetanse fra arbeidslivet utenfor politikken, har i langt mindre grad muligheten til å komme inn i politikken. Det er skremmende fordi politiske posører med ferdigproduserte meninger fra partikontorene, utestenger selvstendig tenkende mennesker med erfaring og kompetanse fra arbeidslivet.

Senterpartiets fremgang

Vi går inn i valgåret med Senterpartiet som landets største parti (på enkelte målinger). At partiet har vokst nærmest fra måling til måling, trolig i protest mot både Høyre og Arbeiderpartiet, kan tyde på at partiet kan komme til å gjøre det godt ved høstens valg. Partiet tar velgere fra flere partier, ikke minst fra Arbeiderpartiet som mange mener mangler en ledelse som kan gi partiet ny livskraft. Partiet har jo kvittet seg med sin mest karismatiske og dyktigste politiker, Trond Giske.

Ifølge nettstedet Poll of polls, utgjør Arbeiderpartiets lekkasje til Senterpartiet mot slutten av 2020 knapt tre prosentpoeng i pluss for Sp og minus for Ap. (Prosentpoeng beskriver opp eller nedgang på en meningsmåling.)

Høyre er for øyeblikket på vei ned, og partiet har ikke råd til at partiets velgere gir sympatistemmer til Venstre og Kristelig Folkeparti for å berge dem over sperregrensen. Samtidig er Erna Solberg avhengig av de to småpartiene for å danne regjering. Men vi kan komme til å oppleve at de to partiene faller under sperregrensen på fire prosent. Det er ikke til hinder for at enkelte politikere kan bli valgt inn på Stortinget som distriktsrepresentanter, men partiene kan ikke bli tildelt utjevningsmandater basert på «reststemmer» som ikke gir uttelling i de enkelte valgkretsene.

Fem partier over sperregrensen

Ifølge de siste meningsmålingene i Dagbladets og Vårt Land, er bare fem partier over sperregrensen på fire prosent, etter som også Miljøpartiet og Rødt er under sperregrensen. Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet ligger ganske stabilt henholdsvis litt under og litt over ti prosent. Det er positivt for SV, men dårlig nytt for Fremskrittspartiet som nærmest befinner seg i dødens posisjon. Det blir vanskelig å drive valgkamp mot en regjering partiet selv har vært en så sentral del av. Det kan fort bli å forsøke å slå benene under sin egen politikk.

Kommentarer til denne saken