Et lavere smittenivå betyr ikke at de samfunnsmessige skadevirkningene av covid 19 kan unngås. Jeg ser spesielt fire store utfordringer for Fredrikstad-samfunnet: Arbeiderplasser, miljø, helse og skole.

De aller fleste kommuner i Norge får mindre inntekter og økte kostnader som følge av covid 19. I Oslo regner kommunen med at ekstraordinære kostnader med viruset er 1,9 milliarder kroner. Fredrikstad er ikke i nærheten av slike tall, men at covid 19 vil påvirke 2020-regnskapet er sannsynlig. Rammene er strenge: Kommunene får ikke lov å budsjettere med underskudd og kan heller ikke låne penger for å finansiere driften.

I en økonomisk kutt-situasjon må det prioriteres: Hva blir viktigst for oss?

Fire områder blir sentrale:

1: Arbeidsplasser:

Vi må ha vekst i næringslivet. Dette er avgjørende for å opprettholde eksisterende og ikke minst skape nye arbeidsplasser. Nesten for enhver pris må vi unngå at en høy ledighet setter seg fast. Jeg frykter at vi her i byen vil se mange mindre virksomheter, inkludert frilansere, som vil slite utover sommeren og høsten. Likviditeten er strupet og nasjonale tiltakspakker hjelper bare delvis. Når vi kommer til sommerferien vil mange ansatte ikke få sine feriepenger.

Her handler det mye om internasjonale og nasjonale rammebetingelser. Men også om at kommunen/regionen kan legge forholdene til rette. Å bruke år på reguleringer og protestbehandlinger er det motsatte av å legge forholdene til rette for vekst. Her må kommunen få opp tempoet i eget hus, men de aller største bremseklossene heter fylkeskommune og fylkesmann. Snakk sammen, finn de raskeste veiene til å skape nytt. Vi snakker om kriseforståelse: Folk må i arbeid!

2: Klima og miljø:

Korona-krisa har vist at det går an å redusere utslipp betydelig. I flere store land sank CO2-utslippene med over 30 prosent de første ukene. Likevel er det langt igjen og det er ikke denne måten vi skal gjøre det på.

– Vi må ikke spare penger på klima nå, men investere i fremtidsrettet teknologi, sa Angela Merkel. Her hjemme har Høyre-statsråd Linda Hofstad Helleland svart med at «Norge har sagt nei til tusenvis av jobber fordi miljøhensyn er vektlagt så tungt». Om dette blir regjeringas politikk så er det illevarslende.

Kommunen må være dristige i sine miljø-valg og tenke langsiktig. Har Fredrikstad kommune kompetanse og vilje til å vise dristighet i et tilstrekkelig høyt tempo på miljøsektoren? Klarer Norge som nasjon å realisere ambisjonen som ligger i begrepet sirkulasjonsøkonomi? Klokka går...

3: Helse:

Vi må prioritere god velferd. De kommunale tjenester innen helse er kostbare – men de er nødvendige. Det er grense for hvor mye det kan kuttes i helse- og velferdsbudsjetter uten at det går utover eldre og syke.

Noe av det som bekymrer meg mest under koronakrisa, er situasjonen for de eldste i samfunnet. De som er gamle og som blir enda sykere fordi de ikke får besøk av sine nærmeste. I Sverige blottlegger koronaepidemien mangler i eldreomsorgen. Fagbevegelse og forskere peker nå på at den markedsrettede og privatiserte svenske eldreomsorgen, i Stockholm spesielt, har store utfordringer.

Og alt det andre: Fotpleien, frisørtimen, gruppetrening – alt er på vent. Danmark bruker 250 millioner kroner på koronatiltak for eldre. Jeg har ikke sett noen eldrepakke fra regjeringa her hjemme. Hvorfor ikke? Vi må ta vare på de eldre på en god måte. Verdighet er nøkkelordet. Og det gjelder sannelig ikke bare i en krisetid!

Her ligger et av vår tids største oppdrag: En verdig eldreomsorg, en omsorg basert på at det offentlige tar ansvar og ikke et samfunnsoppdrag som gis til kommersielle aktører som fyller lommeboka si! Bruk ostehøvelen andre steder enn i helse- og velferdspolitikken.

4: Også skolene er kritiske:

Kommunene har et lovpålagt ansvar for å sørge for at barn får utdanning. Frykten er at den nye situasjonen gjør at enkelte ikke får et fullverdig skoletilbud. Særlig må vi ha fokus på at barn som trenger spesialundervisning får denne.

I mange kommuner frykter funksjonshemmede for at en svekket kommuneøkonomi skal medføre kutt i grunnleggende tjenester. Krisa må ikke føre til at personer med funksjonsnedsettelser havner i et varig utenforskap.

Noen andre utfordringer:

Erfaringene de siste månedene viser at Norge må ha bedre kontroll av produksjon av smittevernutstyr. Det er ikke akseptabelt at helsearbeidere må jobbe uten smittevernutstyr. Vi som nasjon må ha kontroll over produksjon av smittevernutstyr. Helseminister Bent Høie (H) har under koronapandemien brukt 493 millioner kroner på ekstraordinært kjøp av smittevernutstyr. Av det totale beløpet har bare 14 millioner kroner gått til norske produsenter. Det sier mye om sårbarheten i produksjonen av smittevernutstyr.

Men jeg tror også at politikerne, i denne ekstraordinære situasjonen,  i større grad kan samspille med resten av Fredrikstad-samfunnet.

Det er interessant å registrere at alle nå roper på staten. Det er statlige tiltak som må til. Det er staten vi setter vår litt til. Innbyggerne har en kollektiv forventning om at staten skal ordne opp.

Krisa vi er inne i bør derfor føre til en ny debatt om privatisering av nøkkeltjenester.

Nasjonalt trenger vi økt samspill mellom arbeidsgivere, arbeidstagere og næringslivet – også kjent som den norske modellen. Vi så under utarbeidelse av de første krisetiltak at dette samarbeidet ga resultater. Derfor må den norske modellen (=samarbeid) være en av pilarene i gjenoppbyggingsarbeidet.

Utfordringer for Fredrikstad kommune er at det både må tenkes vekst, miljø og opprettholdelse av kjernetjenester. Det skal gasses og bremses samtidig. Det krever stødige hender på rattet.

Situasjonen innebærer nye og store utfordringer også for det politiske Fredrikstad. Jeg mener vi har politikere i denne byen som både vil se og vil ta dette ansvaret. Men jeg tror også at politikerne, i denne ekstraordinære situasjonen, i større grad kan samspille med resten av Fredrikstad-samfunnet.

Skal vi skape arbeidsplasser, ta vare på miljøet og samtidig holde en god nok kvalitet på kritiske tjenester, så må vi fortsette dugnaden.