Hverdagen er snart tilbake etter en herlig sommer i Fredrikstad. Sol og sommer gjør noen så stolte av byen at de aldri blir mette eller lei av oppglødd patriotisme. Man vil bli større og lykkeligere hele tiden, og vil at byen skal smile. Smile ekte botoxsmil, som i Hongkong, Singapore, London og Paris. Men høsten kommer snart og trekker lange skygger inn i byens gater og veier. Gater, veier og hus som snart skal graves vekk. Vi skal bli store.

For nå er 60- og 70-tallets pyroassisterte, nitriste byutvikling glemt. Byen skal igjen totalforvandles til det bedre.

Flere i byen er allerede sterkt preget av brutaliteten i det ordførerklubbede vedtak om riving av 150 bolighus i byens sentrum. Arealet skal brukes til veier og jernbane. Avgjort i et bystyre som har samlet seg om doktrinen: «Fortetning».

En ond selvmotsigelse.

For en fortettet by er nemlig for alles beste. I løpet av en generasjon skal byens befolkning stables i bostativ for miljøets beste. En effektiv by både for arealer, logistikk, klima og trivsel. Og for noens allerede velfylte bankkonto. Men for å oppnå dette må vi akseptere flere kompromisser, eller riktigere: selvmotsigelser.

Ikke en eneste politiker har trukket i nødbremsen. Vedtak er vedtak. Vi skal bil store.

Selvmotsigende er nemlig også den nye jernbanen som skal legges i 150 år gamle slynger og svinger slik at byens stasjon kan ligge innenfor ti minutters gange for de fortettede, lykkelige menneskene i sentrum. Reisetid og avstand til Oslo og resten av verden blir riktignok større enn nødvendig. Fortetning er fortetning. Vi skal bli store.

Alternativ trasé med felles stasjon for både Fredrikstad og Sarpsborg med tunnel gjennom Fredrikstadmarka skal ikke utredes. Dobbeltsporvedtaket ble klubbet med en kostnadsramme på 8,5 milliarder, nå er dette øket til foreløpig 29. Men vedtak i Fredrikstad bystyre er ugjenkallelig. Ikke en eneste politiker har trukket i nødbremsen. Vedtak er vedtak. Vi skal bil store.

Hos noen finnes verken ryggmarg eller ryggrad.

For i fortetningens hysteri er alt mulig. Bygg på 280 meter er nå til seriøs vurdering. Skeptikere blir av partiet Høyres ordførerkandidat avfeiet som idioter (i kommentarfeltet under mitt innlegg «Røkkes Gigastore Blå» på f-b.no/debatt). Latterliggjort og tillagt tro om at bygget skal plasseres i Nygårdsgata.

Kvalitetsmessig helt i tråd med tidligere Ap-ordførers kommentar i striden om fredning av Øra fuglereservat: «Er det fuglæne eller menneskene som skal levæ?»

Vi kan altså registrere en langvarig, vedvarende, gjensidig mistillit mellom befolkning og folkevalgte også her i Fredrikstad. Det er nå slutt på utålmodigheten, mange er forbanna.

Hvorfor blir det slik?

På bunnen ved Tisler ligger i sammenhengen en liten, men relevant forklaring og påminnelse: En stor granittblokk med havfrue-relieff ble i 1991 senket på 11 meters dyp for å sette «Fredrikstad og Hvaler på kartet». Skattekronene rullet og politikerne jublet. Ingen har senere sett eller hørt mer om dette fra verken havfruen eller politikerne. 28 års taushet. Bortsett fra at sarpingene ler og ler.

Eneste konkrete og håndfaste resultat er at kommunen lot seg lure til å kjøpe et usselt serigrafi av et foto av havfruen som nå ligger på arkivet som en del av vår felles verdensbyarv.

På bunnen ved Tisler og utallige andre steder ligger noe av årsaken til politikerskepsisen. Oftest rett opp i dagen som absurde forsøk på utsmykning, eller andre som en rå, pengejagende motivert byfortetning med tilhørende digitale torpedosystemer som med onde øyne følger oss på gater og veier natt og dag året rundt. Forsøkt kamuflert i et tvangsmessig festival- og trivselshysteri.

I en fremtidsby med hus designet av ingeniører, heiet frem av en taus majoritet og kommuneansatte klakører. Den lille byen gjør seg stadig mindre i verdens øyne.