Dersom offentlige arbeidsgivere opptrer slik at arbeidstagerne ikke tør uttale seg om egen arbeidsplass, kan det være en krenkelse av arbeidstagernes ytringsfrihet.

Arbeidstagere vil ha særlig innsikt i spørsmål som berører deres arbeid, og det er et ledelsesansvar å legge til rette for at offentlig ansatte tør å ytre seg slik at relevante opplysninger og synspunkter blir kjent for offentligheten.

Vi opplever stadig at ledere i det offentlige understreker prinsipielt at arbeidstagerne har ytringsfrihet, men samtidig i praksis opptrer slik at arbeidstagerne føler at de likevel ikke tør uttale seg.

Les også

– Jeg leser det nesten som et rop om hjelp, og jeg er glad for at dette kommer til overflaten

Slike ledere svikter ikke bare sine egne ansatte, men også innbyggerne som er de egentlige oppdragsgiverne. I offentlig virksomhet kan ansattes bruk av ytringsfriheten bidra til å sikre at allmennhetens interesser som «eiere» av virksomheten blir ivaretatt.

Dette ble kraftig understreket da Grunnloven § 100 ble endret i 2004, og i forarbeidene heter det blant annet:

«Hensynet til allmennheten er generelt en omstendighet som taler for stor ytringsfrihet for ansatte. Særlig er det viktig å ha for øye at kvaliteten på den offentlige debatt forringes når de som jobber konkret med de aktuelle sakene ikke får eller vil delta i ordskiftet – ikke minst gjelder dette offentlige ansatte.»

Dette er fulgt opp av Sivilombudsmannen (nå Sivilombudet) flere ganger, blant annet i en sak fra 2008, hvor en lærer hadde engasjert seg offentlig i debatten om nedleggelse av skolen hun arbeidet ved. Hun skrev leserinnlegg og deltok på folkemøter og et ekstraordinært foreldremøte.

Les også

Vaktmesterne i Fredrikstad kommune: – Vi springer som ville høns og har mistet oversikten for mange år siden

Grunnskolelederen i kommunen skrev i brev til rektor at lærere ikke skal delta aktivt i kampanjer for bevaring av sin skole. Brevet ble formidlet til lærerne, og rektor skrev også melding om at «lærernes meninger skal høres gjennom personalets kanaler». Da læreren ba om en klargjøring av grensene for hennes ytringsfrihet, svarte arbeidsgiver at det ikke var gitt noen instrukser, pålegg eller sanksjoner i saken.

Sivilombudsmannen konkluderte med at læreren hadde vært i sin fulle rett til å uttale seg offentlig og skrev blant annet følgende: Offentlig ansatte har et vidt spillerom – både i form og innhold – for offentlig å gi uttrykk for sin mening, også om forhold på eget arbeidsområde og endog på egen arbeidsplass (..) Eventuell skolenedleggelse har store konsekvenser for de ansatte, og spillerommet for å ta del i ordskiftet må derfor være stort. Lærernes synspunkter kan også være viktige for opplysningen av saken.

Til syvende og sist er det et politisk ansvar å sørge for at den administrative ledelsen bidrar til at ansatte velger å utnytte ytringsfriheten sin i praksis.

Vaktmestrene i Fredrikstad kommune som ikke tør uttale seg offentlig med fullt navn har ikke noe å frykte rent arbeidsrettslig, men det blir spennende å se om den politiske ledelsen i Fredrikstad kommune vil foreta seg noe som får praktiske konsekvenser for ytringsklimaet i kommunen.