Selv om jeg er enig i at hoveddrivkraften bak boligprisveksten er at det er for lite boliger på markedet, så er det bare halve sannheten. Bolig har gått fra å være et velferdsgode til spekulasjonsobjekt. Det er ikke tilfeldig at avdanka idrettsstjerner og B-kjendiser går over til eiendomsutvikling når karrieren er lagt på hylla. For de som har penger fra før betyr investering i boligmarkedet som oftest lettjente penger.

Å bo i en tilfredsstillende bolig er en menneskerett. Det krever politisk vilje om vi skal ha en boligpolitikk som sikrer alle like muligheter til et sted å bo. Som Victor Kristiansen skriver i sitt innlegg har samarbeidspartiene lagt mange gode forslag inn i handlingsplan 2020-2023. Rødt mener dette er en god start på et viktig arbeid, men det er ikke nok til å snu skuta.

Les også

Ingen motsetning mellom Isegran Eiendom og en offensiv, sosial boligpolitikk

Med unntak av Camilla Eidsvold sine forsøk på å sette boligpolitikk på dagsorden, var det lite vi «utenforstående» hørte om dette fra det politiske Fredrikstad. Det betyr ikke at Fredrikstad har forsømt det boligsosiale arbeidet, men den helhetlige boligpolitikken (som også favner de som for 10 år siden hadde råd å komme seg inn på boligmarkedet) mangler.

Etter kommunevalget i 2019 endret dette seg. Nå er vi flere partier som snakker om å se helhetlig på utviklingen, og den generelle interessen for boligpolitikk har kanskje også økt? Det vil forhåpentligvis føre til at partiene kan ta en større diskusjon om hvordan vi skal legge til rette for at flere kan eie egen bolig.

Les også

Gjør Isegran Eiendom til verktøy for sosial boligbygging ‐ ikke for profitt

Boligmarkedet i dag skaper og forsterker økonomiske forskjeller. For ungdom, lavtlønte eller midlertidig ansatte er det nesten umulig å komme seg inn. Boligprisene har steget tre ganger så mye som reallønna fra 1993 til 2017, det betyr at vi bruker stadig større andel av lønna vår på et sted å bo.

Dermed blir flere og flere med normallønn utestengt. I Oslo kommune har en sykepleier i dag råd til 3,1% av boligene som legges ut for salg. Heldigvis er boligprisene i Fredrikstad fortsatt mye lavere enn i Oslo, men med en boligprisvekst som er blant de sterkeste på Østlandet så er det all grunn til bekymring.

For i motsetning til det inntrykket Victor Kristiansen gir i sitt innlegg så har aldri målet vært at 23-åringer skal ha råd til å kjøpe drømmehuset. Målet er at 23-åringen, 30-åringen eller 40-åringen ikke må være avhengig av familie for å komme seg inn på boligmarkedet. Når folk i slutten av 20-åra sliter med å i det hele tatt få kjøpt seg en toroms, så er det noe som er riv ruskende galt.

Les også

Vi bygger ikke for mange boliger. Problemet er at færre kan eie

I dag er arv blitt nesten like viktig som inntekt for å få lån. Det kan umulig være god sosialdemokratisk politikk å finne seg i at en større del av befolkningen stenges ute fra boligmarkedet fordi mamma og pappa tilfeldigvis ikke hadde tjukk lommebok eller fordi de selv er født i feil tiår?

Rødt mener dette er urettferdig og krever andre politiske løsninger enn det markedet kan tilby. Vi kan rett og slett ikke bygge oss ut av denne krisa.

En virkelig sosial boligpolitikk krever at man gjør noe både med skattepolitikken og boligbyggingen – og at man våger å tenke nytt.

Les også

Isegran Eiendom – en konstruksjon for profitt

De største endringene må Stortinget stå for, men det er nok av ting vi kan gjøre her lokalt også. Fagforbundet har helt rett når de påpeker at politikerne har flere verktøy i verktøykassa.

Jeg håper politikere fra alle partier, fagforeningene, næringslivet og andre står klare med hammer, sag og spiker når den nye boligpolitikken til kommunen skal snekres sammen. Vi i Rødt er i alle fall klare til å gjøre vårt for å bygge en by for hele Fredrikstads befolkning.