Hundrevis av år med Fredrikstad-historie lever gjennom bolighus som fortsatt står bredbent i byen vår. FB har banket på døren til sju av dem.

Tobakk på apoteket

En av de eldste boligene i Fredrikstad er Sindinggården i Gamlebyen. Den ble gjenreist i mur etter den store bybrannen i 1764. Da forsvant alle bygninger i nordre del bortsett fra to skur. Folk var på den tiden fattige og de fleste husene ble derfor gjenreist i tre. Apoteker Holger Ferslew Sinding hadde imidlertid penger og han fikk bygget opp boligdelen i mursten, men pengene rakk ikke til annet enn tre når det kom til apotekdelen.

Født 1769: Sindinggården var både apotek og bolig. Apotekdelen til høyre.
Født 1769: Sindinggården var både apotek og bolig. Apotekdelen til høyre.
I VINTERSKRUD: Sindinggården i sine yngre dager, da det fortsatt var snø... FOTO: STANGEBYESAMLINGEN, FREDRIKSTAD MUSEUM.
I VINTERSKRUD: Sindinggården i sine yngre dager, da det fortsatt var snø... FOTO: STANGEBYESAMLINGEN, FREDRIKSTAD MUSEUM.

Tipptipptipptippoldebarnet Einar Steenersen, som bor i Gamlebyen, kan fortelle at de høye byggeutgiftene tvang Holger til å skrive brev til kong Christian VII i København. I brevet ba han om tillatelse til å selge råtobakk i apoteket. Heldigvis sa kongen ja til dette, og straks ble det fart på omsetningen. – Gården sto ferdig i 1771. Grunnmuren var intakt etter brannen, så den er minst 100 år eldre enn murhuset, forteller nåværende eier Anne-Lise Gjone mens hun viser rundt i gården som omfavner en vakker, kvadratisk bakgård.

Høy i hatten: Apotekeren bar flosshatt når han spaserte i Gamlebyen. Anne-Lise Gjone tror at hatten er 170 år.
Høy i hatten: Apotekeren bar flosshatt når han spaserte i Gamlebyen. Anne-Lise Gjone tror at hatten er 170 år.

Hun har valgt å bevare blant annet stallen, for at byens historie ikke skal bli glemt. Den er en påminnelse om hvilke hestekrefter de gamle bygningene tåler.

Sydsiden av Sindinggården vender ut mot "Vaterland-vollen". I hagen her ute dyrket apotekerne tidligere noen av urtene som de brukte til medisiner.

URTEHAGE:  Her dyrket apotekerne i Sindinggården noen av urtene som ble brukt til medisiner, forteller Anne Lise Gjone.
URTEHAGE: Her dyrket apotekerne i Sindinggården noen av urtene som ble brukt til medisiner, forteller Anne Lise Gjone. (FOTO: )
Pensjonister: Apotekets gamle medisinflasker nyter pensjonisttilværelsen i Gjones stuevindu.
Pensjonister: Apotekets gamle medisinflasker nyter pensjonisttilværelsen i Gjones stuevindu.

I koleraens tid

Tre generasjoner Sinding-apotekere bodde og jobbet her først. Gjones oldefar, feiermester Odd Erling Rusten, kjøpte gården i 1908. De smårutete vinduene har sett alt fra feiringen i 1792 da byen endelig fikk fire vannposter med rent vann til svenskenes okkupasjon i 1814. Dørene har hørt alt fra sår gråt da koleraepidemien tok livet av hele 20 prosent av byens befolkning i 1834 til hissige protester mot planer om «tremassakre» på vollene i 2001. Anne-Lise Gjone var med å kjempe både for trær og senere for gågate utenfor sin elskede gård, – som lenge led under nåtidens tyngende varetransport.

– Alle pengene mine har gått til å vedlikeholde gården. For å kunne fortsette vedlikeholdet solgte jeg fire av gårdens åtte leiligheter i 2004, forteller hun.

30 slaver i arbeid

Noen få brostensskritt lengre opp i Gamlebyen ruger Rosinggården over både skjemmende og skinnende biter av historien. Mannen som fikk bygget murgården i 1830, Christen Wilhelm Rosing, startet Norges første spikerfabrikk i bakgården. For å få fart på overskuddet tok Rosing i bruk slaver.

Slavefabrikken: Fra Rosinggårdens bakgård sees huset som er reist på stedet hvor Norges første spikerfabrikk lå.
Slavefabrikken: Fra Rosinggårdens bakgård sees huset som er reist på stedet hvor Norges første spikerfabrikk lå.

De som ble brukt til slavearbeid hadde begått grove lovbrudd og lønnen var lavere enn for vanlige arbeidere. Dermed ble også fortjenesten høyere. Likevel var de opp mot 30 slavene som lagde spiker hos Rosing privilegerte. De fikk høyere lønn enn det som ellers var vanlig.

Spikerfabrikken, eller Slavefabrikken som den ble kalt, var lenge byens viktigste arbeidsplass. Rosing eksporterte også til utlandet, blant annet til Tyskland hvor slekten opprinnelig kom fra.

Valfartet til PLUS

I 1957 kjøpte Per Tannum gården og startet PLUS. Det da nedslitte Gamlebyen fikk dermed en skikkelig oppblomstring.

– Ideen var å starte brukskunstnerkoloni som skulle bidra til å forbedre norsk design. De ulike brukskunstnerne hadde en paraplyorganisasjon som var bindeledd inn mot industrien, forteller sønnen Bjørn Tannum.Han har drevet gullsmedverksted i gården og er nå eier sammen med kona Marente Zaalberg Tannum.

– De ti verkstedene trakk 10.000 besøkere årlig på 60-tallet, forteller Tannum.

Det kom delegasjoner også fra utlandet og Fredrikstad-modellen ble kopiert etter et besøk fra Irland. I motsetning til PLUS-kolonien er det irske Kilkenny Design Centre fortsatt i drift.

BESØK FRA IRAN: 24. mai 1961 gjestet sjahen av Iran og hans hustru, dronning Farah Diba Gamlebyen. Plus-direktør Per Tannum viste paret rundt i brukskunstsenteret. Arkivfoto: Fredriksstad Blad
BESØK FRA IRAN: 24. mai 1961 gjestet sjahen av Iran og hans hustru, dronning Farah Diba Gamlebyen. Plus-direktør Per Tannum viste paret rundt i brukskunstsenteret. Arkivfoto: Fredriksstad Blad (FOTO: )

Nå rommer Rosinggården bolig, kontor – og høye strømregninger.

– I et gammelt hus med så stor takhøyde blir det jo til at vi bare fyrer i de rommene vi bruker til daglig, smiler Tannum.

Gården ser selvsikker ut der den står og har overoppsynet med Voldportgaten. Men i sin barndom led gården av angst. Med den nevnte okkupasjonen fra svenskene friskt i minnet, føltes nabofolkets nye våpen skremmende: kanonkuler som var blitt gjort glødende varme for lettere å brenne ned hus.

– Fra stuetaket og opp til loftsgulvet er det faktisk hele 1,20 meter, her ligger to lag med bjelker og tre lag med mursten. Det skulle sikre selve boligen dersom taket ble truffet av en slik kanonkule, forklarer Bjørn Tannum.

Lisleby-Australia

Vi tar fergen over elven og forflytter oss til Lislebystranda. Her ligger en rekke mer beskjedne tidsvitner.

ARBEIDERHUS: Arbeidere ved Lisleby bruk bodde i husrekken nederst mot vannet. Christine Landes hus er nummer fem fra venstre. Bildet er tatt i 1963.
ARBEIDERHUS: Arbeidere ved Lisleby bruk bodde i husrekken nederst mot vannet. Christine Landes hus er nummer fem fra venstre. Bildet er tatt i 1963. (FOTO: )

Det store løftet for byen vår startet som kjent på 1860-tallet. Da ble sagbruksprivilegiene opphevet og det ble brått flust  med sagbruk og teglverk. I tillegg kom dampsagen, noe som satte fart på produksjonen. Fredrikstad ble snart en av Norges viktigste industribyer, hvor mye av tømmeret ble eksportert. Noe av planken seilte helt til Australia. De mange nye arbeidsplassene førte til stor tilflytting og brukseierne tillot arbeidere å sette opp små hus i området. De fleste av disse er bygget ved hjelp av knubb; trerester fra sagbrukene.

KNUBB: Arbeiderne fikk bruke rester fra sagbrukene når de bygde hus på Lislebystranda i andre halvdel 1800-tallet.
KNUBB: Arbeiderne fikk bruke rester fra sagbrukene når de bygde hus på Lislebystranda i andre halvdel 1800-tallet. (FOTO: )

Det var lange, harde arbeidsdager og mager lønn, så det bodde gjerne flere familier i hvert av de små husene. Tidligere sagbruksarbeider Anders Andreassen forteller i boken «Vårs på Lisleby» at lønnen på Lisleby bruk var én krone og femti øre dagen i 1917. Da jobbet han fra seks til seks, seks dager i uken.

Søstrene Jørgensen

Da Christine og Jørn Lande kjøpte et av disse husene i 2002, fikk de seg et par overraskelser. Veggene besto nemlig ikke av knubb, men av hel, solid tømmer.

– Antagelig har det bodd en formann her tidligere. Eller kanskje en som holdt seg inne med brukseieren, smiler Christine Lande. I tillegg viste det seg at den lavmælte boligen er verdens beste sovemedisin...

SKILLER SEG UT: Huset til høyre bak Christine Lande skiller seg ut ettersom det er bygget av hel tømmer.  - Kanskje var det en formann som bygde huset.
SKILLER SEG UT: Huset til høyre bak Christine Lande skiller seg ut ettersom det er bygget av hel tømmer. - Kanskje var det en formann som bygde huset. (FOTO: )

– Jeg har alltid vært litt husredd og har sovet dårlig når Jørn har vært på reise. Men her sover jeg som en baby, uansett om Jørn er hjemme eller ikke. Det gjør forresten også alle andre som overnatter her. Og nå vet jeg hvorfor.

Christine snakket med eldre naboer og fikk høre at det for lenge siden bodde to ugifte søstre i huset, Sophie og Klara Jørgensen.

– De var veldig religiøse og veldig snille. Søstrene passet arbeidernes  barn mens de var på jobb, og døren sto alltid åpen  for alle. Jeg tror søstrenes positive energi sitter igjen her fortsatt.

Tårnhus med kokkepige

Byens brukseiere bosatte seg gjerne lengre syd langs elven, på Cicignon. En av dem, Søren Capjon, var sugen på hus med tårn og slo seg ned i Ridehusgaten 1. Den nå solgule bygningen ble oppført i 1898, samme år som Capjon etablerte Narnte teglverk på Sorgenfri. Fra før av eide han Narnte brug, eller Capjon-saga, på samme sted.

SKULLE VÆRT REVET: Bystyret vedtok å rive brukseier Søren Capjons tidligere bolig på 70-tallet.
SKULLE VÆRT REVET: Bystyret vedtok å rive brukseier Søren Capjons tidligere bolig på 70-tallet. (FOTO: )

Huset rommet to leiligheter, og brukseieren regjerte i annen etasje sammen med kone, tre barn, barnepige og kokkepige. Første verdenskrig førte til oppgangstider for brukseierne i Fredrikstad og Capjon syntes at trehus ble for stusselig. Dermed bygget han et gedigent teglstenshus i hagen, – bygningen som nå er  biskopbolig.

FØR BISKOPBOLIGEN: Ridehusgaten 1 midt i husrekken. Bildet er tatt før Søren Capjon bygde nytt hus (dagens biskopbolig) i hagen ned mot elven. Prospektkort utlånt av Erik Johnsen.
FØR BISKOPBOLIGEN: Ridehusgaten 1 midt i husrekken. Bildet er tatt før Søren Capjon bygde nytt hus (dagens biskopbolig) i hagen ned mot elven. Prospektkort utlånt av Erik Johnsen.

Under nedgangstidene på 30-tallet ble Ridehusgaten 1 delt opp i fem

utleieleiligheter. Blant andre eide Fredriksstad Blad huset i 25 år, og

flere av de ansatte bodde her.  I dag er huset sameie og i Capjons gamle leilighet bor nå Erik Johnsen og Yngvild Kvaale.

Bort med trehusene

– Vi er jo heldige som bor i dette fantastiske huset, – det skulle nemlig vært revet! Byggmester Eivind Normann Nilsen kjøpte for å rive og bygge betongblokk, og bystyret vedtok planen hans.

– Bygningssjef Narve Ludvigsen uttalte  sågar til Demokraten at trehuset var «usedvanlig stygt», refererer en

hoderystende Johnsen.

DAGENS EIER: Erik Johnsen bor i dag i den ene delen av leiligheten hvor brukseier Søren Capjon tidligere bodde.
DAGENS EIER: Erik Johnsen bor i dag i den ene delen av leiligheten hvor brukseier Søren Capjon tidligere bodde. (FOTO: )

Det ble dannet protestaksjon og  senere gikk Normann Nilsen konkurs. Veidekke overtok og planene ble endret. Da de ikke fant økonomi i å bygge om huset til småleiligheter, solgte Veidekke til en gruppe fra protestaksjonen. Det var de som gjorde huset om til sameie.

Bort med pynten

På 30-tallet feide funksjonalismen over byen, og ett av resultatene ble det store, røde funkishuset  i General Ohmes vei 24 utenfor Gamlebyen. Her ligger et annet sameie, hvor blant andre Lars Ole Klavestad bor.

FUNKIS-SAMEIE: Beboerne i General Ohmes vei 24. Fra venstre Gro Badejo, Lars Ole Klavestad, Nanna Aaby, Unni Mass og Johanne Klavestad Aaby (foran). Huset ble bygget i 1937.
FUNKIS-SAMEIE: Beboerne i General Ohmes vei 24. Fra venstre Gro Badejo, Lars Ole Klavestad, Nanna Aaby, Unni Mass og Johanne Klavestad Aaby (foran). Huset ble bygget i 1937. (FOTO: )

– Funksjonalismen kom som et resultat av flere samfunnsforhold. Økonomien var dårlig på 30-tallet og da var det en fordel å kvitte seg med alt krimskrams fra eldre arkitektur. Kubismen overtok for den romantiske kunsten, og renskårne, geometriske volumer og nye materialer som store vindusflater og armert betong ga helt nye muligheter for en framtidsrettet, nyskapende arkitektur.

I samme epoke kom de første fabrikkene på Øra, Denofa og Titan.  Sammen med FMV overtok de som byens største arbeidsplasser etter at brukene ble lagt ned.

– Planen var å bygge hageby mellom Gamlebyen og Kongsten, etter mønster fra England. Da ville arbeiderne få kort vei til jobb på Øra, samtidig som de kunne spe på lønna med å dyrke frukt og grønnsaker i hagen, forteller Klavestad.

 Ut mot vollgraven ble villaene reist på 30-tallet, mens resten av hagebyen lot vente på seg til etter fem år med krig.

HAGEBY: Funkishusene ved vollgraven inngår i en hagebyplan etter inspirasjon fra England, opplyser Lars Ole Klavestad.
HAGEBY: Funkishusene ved vollgraven inngår i en hagebyplan etter inspirasjon fra England, opplyser Lars Ole Klavestad. (FOTO: )

Klavestads bok «Arkitekturen i Fredrikstad» ble til mye takket være det røde huset ved vollgraven.

– Jakten på informasjon om han som tegnet dette huset, arkitekt Gunnar Halvor Halvorsen, var så inspirerende at jeg ble nysgjerrig også på andre arkitekter som har formet byen.

Blomstring etter brua

I 1957 kom både Fredrikstad-brua og Kråkerøy-brua. Dermed ble det enklere for folk å bosette seg på Blomsterøya. På denne tiden pekte pilene oppover for Fredrikstad, blant annet hadde FMV gode tider med mange ordrer og rundt 2000 ansatte. Blant de mange som bygget hus og bosatte seg på Kråkerøy i disse årene var arkitekten Eyolf Scholze og kona Birgit Scholze. Tomten de valgte forteller også noe om byens historie. Her lå nemlig et tidligere stenbrudd.

FØDT 1964: Etter at Kråkerøybrua kom, ble det bygget mange nye boliger på Blomsterøya. Arkitekten Eyolf Scholze tok hensyn til byens stenhoggerhistorie da han bygde huset sitt, midt i et gammel stenbrudd.
FØDT 1964: Etter at Kråkerøybrua kom, ble det bygget mange nye boliger på Blomsterøya. Arkitekten Eyolf Scholze tok hensyn til byens stenhoggerhistorie da han bygde huset sitt, midt i et gammel stenbrudd. (FOTO: )

– Eyolf var opptatt av å bevare tomten slik den var. Derfor ble denne bergknausen bygget inn som en del av kjellerstuen, viser enken Birgit.

Boligene i Smedskaret-området viser tydelig hvor stor respekt arkitektene fortsatt hadde for landskapet utenfor sentrum. Det ble ikke herjet like mye med terrenget som i de påfølgende tiårene.

Birgit Scholzes bolig i Smedskaret vekket oppsikt da den ble bygget i 1964. Med sitt flate tak, sine store vindusflater og stramme linjer kunne man tro det var et moderne hus.

– Mange blir overrasket når de får  høre byggeåret, smiler Scholze.

BERGET KOMMER INN: Bergnabben utenfor kommer inn i Birgit Scholzes kjellerstue hvor den danner et unikt peishjørne.
BERGET KOMMER INN: Bergnabben utenfor kommer inn i Birgit Scholzes kjellerstue hvor den danner et unikt peishjørne. (FOTO: )

Solfangerne

Litt lengre syd på Kråkerøy finner vi et hus som på avstand kan minne om Scholze-huset. Men boligen i Muslingsveien 13 er helt ferskt, bare seks uker gammelt. Været er perfekt denne dagen som vi banker på hos familien Eastgate/Hagen. For solen baker over boligfeltet på Lunde mens solfangerne på taket godter seg.

NYFØDT: Huset på Lunde sto klart i sommer. Morten Hagen, Lise Eastgate med barna Isabella og Tinus vil i løpet av et år ikke ha utgifter til strøm. Overbyggene sørger for at det ikke blir for varmt inne når solen steker utenfor de store stuevinduene.
NYFØDT: Huset på Lunde sto klart i sommer. Morten Hagen, Lise Eastgate med barna Isabella og Tinus vil i løpet av et år ikke ha utgifter til strøm. Overbyggene sørger for at det ikke blir for varmt inne når solen steker utenfor de store stuevinduene. (FOTO: )

Null til strøm

– På en dag som dette sørger solfangerne for å varme opp tankene med væske og vann så mye at det fint kan regne i to-tre dager etterpå, myser Morten Hagen mot det flate taket. Der oppe jobber også 80 kvadratmeter med solceller fra klokken 06 til 22 på sommerstid med å fange solenergi og produsere strøm. Hele huset er varmet opp ved hjelp av vannbåren varme fra solen.

– Selv på en solfylt vinterdag  med minus ti grader varmer solen vannet til mellom 20 og 30 grader, og gir et godt grunnlag for varmepumpen.

SKJEMMER IKKE: Solcellene og solfangerne ligger i skjul på taket og er ikke synlige for naboene på boligfeltet.
SKJEMMER IKKE: Solcellene og solfangerne ligger i skjul på taket og er ikke synlige for naboene på boligfeltet. (FOTO: )

Tobarnsfamilien valgte tomt med omhu. De vet at Hvaler er det stedet i Norge med mest sol. Og siden Lunde ligger på terskelen til øyriket, og nærmere der de jobber, var det her spaden ble stukket i jorden.

– Om vinteren blir vi nødt til å kjøpe noe strøm, men om sommeren selger vi overskuddsstrøm. I sum har vi derfor null utgifter til strøm, kalkulerer Morten Hagen.

Vind i vinden

Men det nyfødte huset har ikke tenkt å klare seg med bare sol. Morten Hagen jobber til daglig i Smart Energi/Fredrikstad Energi og er tett på det siste innen miljøvennlige løsninger på energifronten. I løpet av året som kommer har han planlagt at huset også skal fange vinden.

– Området her er også et av de beste i landet når det gjelder vind, så her blir det bra å montere vindmølle på taket. En slik mølle vil kunne produsere 7500 kilowattimer i året, så i løpet av et års tid, kommer vi til å se mange slike vindmøller både her i Fredrikstad og på Hvaler.

Neste gang Fredrikstad jubilerer tror Hagen det vil være vanlig at boligfelt bygger felles solcelle- og vindmølleanlegg.

Papir i veggene

Akkurat som Scholtzes 60-tallshus er nåtidsboligen på Lunde plassert med omtenksomhet for terrengets identitet. Og akkurat som arbeiderboligene på Lislebystranda ble isolert med gamle aviser, har nåtidshuset fått miljøvennlig isolasjon som består av resirkulert papir. I tillegg er det like høyt under taket her som i herskapelige Rosinggården. Men mens Tannum-paret bare har råd til å fyre i rommene de bruker til daglig, tøfler familien på Lunde rundt i et hus med bare lune rom.

Dermed kan man si at det nyfødte huset i byens utkant har tatt lærdom av tidligere boliggenerasjoneners utfordringer. I tillegg er de store, våkne vinduene vendt mot en fremtid der Fredrikstad tar klodens klimautfordringer på større alvor.

KILDER:

Martin Dehli: Fredrikstad bys historie

Lars Ole Klavestad: Arkitekturen i Fredrikstad

Mindre Alv 2002-2003

Roy Frantzen: Vårs på Lisleby

Lokalhistoriewiki.no

FBs arkiv