Gå til sidens hovedinnhold

«Ungdommene er taperne under koronaepidemien»

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg må få uttrykke den beundringen jeg føler overfor ungdommene nå. De som uten å klage, og med alle de begrensninger det medfører, tar sin del av dugnadsarbeidet. Og de gjør det ikke for sin egen del: studien «Unge menneskers risikoopplevelser i forbindelse med koronavirus», viser at kun en liten andel ungdom er veldig bekymret for å få koronaviruset, men at mange er redde for å smitte eldre slektninger. Restriksjonene har snart vart et år, et år er veldig lang tid i et ungt menneskes liv, og det er et år de aldri får tilbake. Ungdomstiden handler om utvikling av selvbilde og identitet: hvem er jeg og hvem vil jeg bli. Dette skjer i gjensidig samspill med andre, som å være på skolen, delta i ulike fritidsaktiviteter. Møtes, treffes, henge rundt. Være fysisk nære hverandre, impulsive, følelsesstyrte og engasjerte. Legge planer for fremtiden. Prøve og feile.

I litt over et år har jeg jobbet i en prosjektstilling som psykiatrisk sykepleier på de to videregående skolene i Fredrikstad. Prosjektet avsluttes snart og vil ikke bli videreført hvis det ikke settes av midler til det. Dette er presentert for byens politikere, så nå er det opp til dem om stillingen kan bli et fast, varig tilbud til elevene, slik de har på flere andre videregående skoler i landet. Mange ungdommer har ingen de kan dele sine psykososiale vansker med. I samtalene jeg har med dem hjelper jeg dem med å finne løsninger på det de ofte opplever som fastlåst og uløselig. Fra jeg startet har det vært et etterspurt og økende behov for dette tilbudet. Mange ungdommer oppsøker ikke hjelp selv, bl.a. fordi de føler at problemene deres ikke er viktige nok eller store nok. Så det å ha tilgjengelige tjenester på de arenaer ungdommene er, er helt avgjørende hvis man skal få gitt dem den hjelpen de trenger. I samarbeid med elevtjenesten som består av helsesykepleiere, nav-veileder og rådgivere oppnår vi en tverrfaglighet som gjør at mange av de som er på vei til å droppe ut får en bedre hverdag og den hjelpen de trenger for å fullføre videregående opplæring.

Før korona og hjemmeskole ble fravær registrert, og det ble med en gang satt inn tiltak mot elevene som strevde. Men siden skolestart i høst har skolene vært på rødt nivå, elevene har hatt ulike varianter av delvis hjemmeskole, og det har i stor grad ikke blitt ført fravær slik at hverken skolen eller vi i skolehelsetjenesten har den fulle oversikt over elever som strever, eller har falt fra dette skoleåret. Vi vet bare at det er mange.

Vi som jobber tett på elevene er alvorlig bekymret for hvilke konsekvenser nedstengingen har for ungdommene. Og i og med at vi fortsatt står i pandemien, tror jeg ikke vi er i nærheten av å ha sett rekkevidden av det ennå. Men det vi ser er veldig urovekkende. De som strevde før har fått det enda vanskeligere, og også mange av de som greide seg bra, strever nå i mye større grad. Jeg snakker med rundt 20-25 elever hver uke. Og i samtalene opplever jeg nå en merkbar økning av depressive symptomer som likegyldighet, meningsløshet og emosjonell tomhet hos mange. Flere har utviklet angstsymptomer som en konsekvens av langvarig hjemmesitting og mangel på sosial kontakt. Jeg opplever dessuten en økt forekomst og bruk av rusmidler. Og en økning av selvmordstanker. Det siste er selvfølgelig det mest bekymringsfulle, ingenting er verre enn når et ungt menneske velger å avslutte sitt liv, det har vi smertelig fått erfare på begge de to videregående skolene.

Årsaken til denne utviklingen er selvfølgelig sammensatt. I stor grad handler det om opplevelsen av ensomhet, følelsen av å ikke være en del av noe lenger. Å holde seg aktiv og engasjere seg i noe gir mestring og læring, men når ungdom tvinges til å sitte hjemme, får de fleste altfor mye tid til å tenke. Og havner ofte i et veldig negativt tankemønster av håpløshet, lav egenverdi og liten tro på egen mestringsevne. Mange opplever dessuten at de voksne mener at det her må de bare tåle, at det er mange som har det mye verre. Og mange lever i tillegg i familier hvor det som var vanskelig før korona, nå har blitt mye verre. Uten at ungdommene får noen pause fra dette, som de fikk før når de var på skolen hver dag, deltok i fritidsaktiviteter og var ute sammen med venner. Noen lever med omsorgspersoner som er fysisk eller psykisk syke og av den grunn ikke klarer å ivareta barna sine. Mange med omsorgspersoner som er veldig redde for å bli smittet og derfor isolerer barna sine. Mange opplever mye mer krangling hjemme. Noen opplever økt rusmisbruk hjemme. Og noen lever i et hjem hvor de utsettes for fysisk og/eller psykisk mishandling og/eller seksuelt misbruk.

Med mange års erfaring fra barne- og ungdomspsykiatrien har jeg sett hvor galt det kan gå om ikke vi voksne bidrar til å hjelpe før det har gått altfor lang tid, og man så må forsøke å bøte på de skadene den unge har måttet lide på grunn av manglende hjelp på et tidligere tidspunkt.

Utdanning og helse henger nøye sammen. Fra politisk hold uttrykkes stor bekymring for den tydelige forbindelsen mellom lav utdanning, utstrakt bruk av sosiale tjenester, dårlig helse og arbeidsløshet. Folkehelseprofilen 2020 viser at Fredrikstad har en betydelig lavere andel enn landsgjennomsnittet av de som har videregående skole, sannsynligheten er høy for at disse vil bli avhengig av velferdsordninger. Det har derfor stor økonomisk betydning å sette inn ressurser i videregående skole med hovedformål å forebygge frafall. Folkehelseprofilen viser bl.a. også at Fredrikstad har en betydelig høyere andel enn landsgjennomsnittet av psykiske symptomer og lidelser.

I studien nevnt innledningsvis er anbefalingene fra ungdommene bl.a. konkrete tiltak fra myndighetene for å bedre de unges psykiske helse. Jeg mener det er ekstremt viktig at politikerne velger å prioritere tiltak rettet mot å forebygge psykososiale problemer hos de unge. Siden det på mange måter er de unge som lider mest under nedstengingen mener jeg vi i det minste skylder dem å ha et godt nok tilbud til at de blir ivaretatt når pandemien er over. Min erfaring i løpet av prosjektperioden er at det er et stort behov for psykiatrisk sykepleier i videregående skole, som et av mange tiltak for å bedre de unges psykiske helse. Min store bekymring er at veldig mange elever ikke vil bli fanget opp før det er for sent, og problemene har vokst seg altfor store. De unge er jo fremtiden, og det er på tide å vise i handling at de prioriteres.

Kommentarer til denne saken