Det er ingen grunnleggende konflikt mellom god kriminalitetsbekjempelse og menneskerettigheter. Det er heller ikke straffbart å bruke sunn fornuft.
Morten Haukeland, pensjonert politi

Sist fredag sendte Riksadvokaten ut et 13 siders langt rundskriv: Påtalemyndighetens legalitetskontroll med tvangsmiddelbruk til samtlige statsadvokatembeter og politidistrikt.

Bakgrunnen er at politiets bruk av tvangsmidler overfor personer som mistenkes å ha brutt Legemiddelloven, har vært i medienes fokus den siste tiden. Eksempler på grufulle overgrep fra politiet samt Stortingets høring om rusreform 16. mars har utløst stor debatt. Under høringen i Stortinget skjedde det sensasjonelle at statsadvokat og nestleder i Norsk Narkotikapolitiforening Geir Evanger, uttalte at politiet alltid hadde hatt lov til å ransake både telefon, person og bopel ved mistanke om besittelse eller bruk av narkotika: «Jeg tror nok at det har vært ransaket på denne måten i Norge i alle år, og jeg har ikke vært borti noen gang at det ikke skal være lov». Riksadvokat Murud derimot uttalte seg som om politiet ikke kan bruke slike tvangsmidler ved mistanke om mindre narkotikalovbrudd:

For det første så gjelder en uttrykkelig forholdsmessig grad. Tvangsmiddelet skal stå i forhold til det lovbruddet man søker å forfølge. For det andre så forutsetter tvangsmiddelbruket at man forfølger et etterforskingsmål som er relevant ut fra mistanken i saken. Så dersom en person bare er mistenkt for bruk av narkotika, så vil det, også i dag være ulovlig å gjennomgå mobiltelefonen for å kanskje finne bevis for narkotikasalg eller eventuelt andre tilfeldig mulig lovbrudd.

Det å bli tatt med mindre mengder narkotika gir ikke i seg selv skjellig grunn til mistanke om salg, eller oppbevaring av større kvanta. Gjennomgang av telefon og ransaking av bolig må da begrunnes i at det finnes konkret skjellig grunn til mistanke om andre straffbare forhold som ikke er avklart.

Det som har vist seg å være en meget langvarig og utbredt ukultur i politiet, har nå blitt avslørt. Her er et eksempel fra Oslo i 2003. Politiet har i flere år innhentet bevis i straffesaker på ulovlig måte, mens påtalemyndighet, forsvarsadvokater og domstolene har oversett dette faktumet. Statistikk og måloppnåelse har blitt prioritert fremfor rettssikkerhet og menneskerettigheter. Riksadvokaten ber nå om at det etableres gode rutiner for legalitetskontroll i politidistriktene. Fra nå av forventes det altså at politiet følger loven når de er ute på jakt etter narkotika og brukere av illegale rusmidler – og at påtalemyndigheten undersøker om bevisene er fremskaffet på lovlig vis.

Hvordan er situasjonen her i byen?

Eneste kilde til informasjon er lokalavisene. Lokalavisene innhenter stort sett informasjon fra politiet ved hendelser og saksdokumenter i straffesaker. Sjelden eller aldri stilles det spørsmål ved politiets arbeidsmetoder. Unntaket er den tidligere politimannen Morten Haukeland som aldri fikk svar fra politiet da han her i avisa etterlyste både debatt (Politiveteran med brannfakkel om politiets metoder- som å tisse i buksa for a holde seg varm) og svar (Forkastelig av Fredrikstad-politiet å avhøre tydelig ruset ung mann) fra fagmiljøet i politiet om metoder og om kontrollskader i forhold til avhør av en tydelig hasj-ruset 19-åring.

Siden den lokale pressen, etter min mening, svikter sin oppgave, tillater jeg meg å spørre politiet:

■ Var det lovlig fremgangsmåte da politiet kontrollerte (les ransaking, sjekk av mobil?) 200 unge mennesker for å fremskaffe 80 mindre lovbrudd, slik politiet gjorde i løpet av første halvår 2019? Se Politiet bruker sivile spanere på skolene i jakten på ungdomskriminelle.

■ Hva slags endringer vil politiet i Fredrikstad nå gjøre på bakgrunn av Riksadvokatens direktiv?

■ Kan politiet redegjøre for den kriminalitetsforebyggende innsatsen som bedrives overfor unge her i Fredrikstad?

■ Kan politiet redegjøre for forskjellene mellom forebygging og kontroll?