Gå til sidens hovedinnhold

Uføreandelen når nye høyder – Østfold er dårligst stilt

Kommunene i tidligere Østfold er blant de med aller flest trygdede i landet. Har østfoldingene større sosial aksept for å motta trygdeytelser?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I det du krysser den gamle fylkesgrensen mellom tidligere Akershus og tidligere Østfold dobler uføreandelen seg. Fra et snitt på omkring 7 prosent uføre i Akershus-kommunene, stiger andelen til et snitt på rundt 14 prosent i Østfold, der Marker ligger på topp med 18,4 prosent. I regionen Øst-Viken, som inkluderer både Østfold og Akershus, med unntak av Asker og Bærum, er tallet 10,8 prosent. Landsgjennomsnittet er på 10,4 prosent.

Mer spesifikt viser tallene at blant Østfold-byene har både Halden og Sarpsborg en uføreandel på over 15 prosent, Moss og Fredrikstad over 14 prosent, mens Akershus-kommuner som Lillestrøm, Ullensaker og Lørenskog har under 8 prosent. Hvorfor er det så stor forskjell mellom Østfold og Akershus? Er folkehelsen betydelig dårligere i Østfold enn Akershus?Skyldes det bare befolkningssammensetning og næringsstruktur eller er det større sosial aksept for å motta trygdeytelser hos østfoldingen? Vil pandemien, som begynte som en helsekrise og gikk over til å bli en stor arbeidsmarkedskrise, kunne føre til mer utenforskap og en varig velferdskrise i en region som Østfold?

Det finnes naturlige forklaringer

Det er noen opplagte, strukturelle forklaringer på forskjellene mellom Østfold og Akershus. Vi vet at uføreandel henger tett sammen med arbeidsledighet, utdanningsnivå og alderssammensetning. Østfold-kommunene har historisk sett hatt høyere arbeidsledighet, færre med høyere utdanning og en betydelig eldre befolkning enn Akershus, noe som gir høyere uføreandel.

Østfold er et gammelt industrifylke, og tidligere var det vanlig at mange ufaglærte fikk jobb på den lokale hjørnestensbedriften rett etter ungdomsskolen. Men, som en konsekvens av økt globalisering og internasjonal konkurranse, fikk vi nedleggelser og utflagging i industrien. Ifølge Telemarksforskning forsvant 38 prosent av arbeidsplassene i industrien i Østfold i løpet av 15 år, og er blant fylkene med absolutt størst nedgang i antallet industriarbeidsplasser. Senere har også økt automatisering bidratt til ytterligere reduksjon i antall arbeidsplasser.

Med færre arbeidsplasser som ikke krever utdanning, er mulighetene for å få jobb blitt vanskeligere. En slik omstilling til arbeidsmarkedet har vist seg å være utfordrende å tilpasse seg for østfoldingen.

Uføreandelen øker med alderen, og urovekkende utvikling blant unge

Statistikk fra NAV viser at gjennomsnittsalderen i Østfold-kommunene er høyere sammenlignet med både Akershus og gjennomsnittet for landet. Samtidig viser de siste tallene at både antallet og andelen uføretrygdede øker med alderen. Unntaket er de over 60 år, hvor andelen går ned.

Det er likevel ekstra bekymringsfullt at andelen unge uføretrygdede, i aldersgruppen 18 til 29 år, også når nye høyder i år. I Øst-Viken er nå 2 875 personer under 30 år registrert som uføretrygdede, noe som utgjør en andel på 2,8 prosent. Denne gruppen har økt fra 2,1 prosent til 2,8 prosent på tre år.

Østfoldingen er lavt utdannet

Vi vet at utdanning er veien til jobb og stabil inntekt. Østfold har en høyere andel personer med fullført videregående skole sammenlignet med både Akershus og landet ellers. Samtidig ser vi er at utdanningsløpet for mange østfoldinger stopper der.

Ser vi på tall for personer som gjennomfører høyere utdanning, ligger østfoldingene langt under gjennomsnittet for resten av landet, og enda lavere om vi sammenligner med Akershus. Kun 5,8 prosent av østfoldingene har fullført mer enn tre års høyere utdanning, mot 12,9 prosent i Akershus. Snittet for landet er 10,3 prosent.

Uførhet går i arv

En stor del av forklaringen på hvorfor uføreandelen er høy i Østfold-kommunene er av strukturell art, det vil si faktorer knyttet til Østfolds industrihistorie, geografi og befolkning. Hvis man inkluderer dimensjonen arv i dette bildet, får det også noen interessante utslag. Før vi går inn på det, vil jeg minne om at noen av oss har så store helseutfordringer at det dessverre ikke lar seg gjøre å jobbe.

Les også

Fredrikstad har fått 14 fle­re ar­beids­plas­ser per år: – Som en litt stor pøl­se­bu

Flere av våre medmennesker er reelt arbeidsuføre som følge av sykdom eller skade. Da er det riktig og viktig at samfunnet stiller opp og sørger for økonomisk støtte. Vi vet at dårlig helse ofte går i arv, vi vet også at uføretrygd går i arv. To studier fra Universitetet i Bergen (2015) viser at jo lenger barn bor hjemme med en uføretrygdet forelder, jo større er sannsynligheten for at barnet selv blir trygdemottaker.

Forskere peker på at sannsynligheten for å bli ufør ser ut til å være påvirket av sosiale normer som etableres i familiene. Det er slett ikke noe rart i det, det er naturlig å bli farget av sine foreldres livsførsel og normer. Det er likevel bekymringsfullt.

Er det større sosial aksept for å motta stønader i Østfold?

Vi ser altså at forhold knyttet til demografi, alder, utdanning, helse, Østfolds industrihistorie, næringsstruktur og arbeidsledighet – kan forklare en del av forskjellene i uføreandelen mellom tidligere Østfold og Akershus. Men disse forholdene kan ikke forklare alt.

Jeg er enig med forskerne som peker på sosiale normer som en del av forklaringen. Jeg mener det er betimelig å stille spørsmål om det er for stor grad av sosial aksept i kommunene i Østfold for å leve av stønader og ytelser. Jeg mener videre at langt flere enn vi i NAV bør spørre seg om det er tilfellet. Hvis svaret er «ja» eller «ja, det er sannsynlig». Hva gjør vi i så fall med det?

Det skal alltid lønne seg å jobbe, hvis man kan

I 2015 ble det iverksatt en reform som skulle gjøre det lettere for uføre å kombinere trygd og arbeid, og å øke arbeidsinnsatsen dersom man har mulighet for det, uten å måtte risikere å miste uføretrygden. Poenget er: å være helt eller delvis i arbeid kan gi både en helsemessig og en økonomisk gevinst.

Les også

11 prosent av bedriftene i Fredrikstad planlegger oppsigelser

Tall fra NAV viser at over 10 prosent av de uføretrygdede under 30 år jobber litt, og én av våre viktigste oppgaver i møte med disse, dreier seg om å hjelpe dem med å planlegge sin fremtid, mot utdanning og jobb. NAV har flere tiltak som støtter uføre i deres søken etter jobb.

Ny giv for østfoldingen

Utdanning er nøkkelen til arbeid og alle bør oppmuntres til å utdanne seg. Alle bør oppmuntres til å arbeide hvis man kan. Det gamle industrifylket trenger hjelp til å fornye seg. Foreldre, lærere, våre folkevalgte, leger, arbeidsgivere og vi i NAV, som er opptatt av inkludering, kan gjøre mye, men det aller viktigste er at hver og én tar grep for å skape muligheter for seg selv – nye muligheter for østfoldingen.

Les også

Annette leter etter ny spydspiss i næringslivet – skal løse et stort problem

Kommentarer til denne saken