Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Så fikk vi bekreftelsen på det vi har ant lenge. Oppmøtet fra politiske partier i debattprogrammene i radio og fjernsyn fordeles etter vanskelighetsgrad. Det var den allesteds nærværende senterpartist Geir Pollestad som kunne avsløre i Dax18 at positive politiske nyheter fra parnasset blir formidlet til oss «der ute» av statsråden.
De moderat positive nyhetene blir presentert av statssekretærene og de vanskelige sakene, de sakene der politikerne møter seg selv i døra, når budskapet er i åpenbar strid med sunn fornuft, når det politiske standpunkt strider mot tilgjengelig forskning, da formidles tøvet av de politiske rådgiverne.
Tenker man nøyere etter ligger det en politisk moral bak arbeidsfordelingen. Eller kanskje det er umoral. For statsråden, som den ubestridte leder og ansvarlig for regjeringens politikk på sitt fagområdet skal ikke fremstå som feilbarlig. Hen dytter problemene nedover langs rangstigen og ned til et passe nivå, tilpasset problemets art og alvorlighetsgrad.
Formannen forsvarer offentlig lærlingen som har sagt noe feil. Professoren rydder opp når stipendiaten har rotet det til. Men i politikken er det altså motsatt.
Dermed får den mindre erfarne politikeren, politikeren med mindre kunnskap og klokskap, oppgaven med å forklare det uforklarlige mens den mest erfarne og kunnskapsrike får vi tro, duksen på toppen, dukker tidsnok til å beholde æren og den politiske stabiliteten som vi beboere «der ute» forventer og krever.
Det er mulig at det er nødvendig med et slikt system. I verden «der ute», der vi tilstreber å fatte beslutninger ut fra tilgjengelig kunnskap og erfaring er formidlingssystemet motsatt. Den mest erfarne, kunnskapsrike og kloke tar støyten når et standpunkt møter veggen. Formannen forsvarer offentlig lærlingen som har sagt noe feil. Professoren rydder opp når stipendiaten har rotet det til.
Men i politikken er det altså motsatt. For selv om den politiske rådgiverens tittel skulle tilsi mest erfaring, kunnskap og klokskap slik at man kan gi kvalifiserte råd i vanskelige saker, er sannheten at man er politisk rådgiver ut fra egenskaper og ikke ut fra erfaring, kunnskap eller klokskap.
Man blir politisk rådgiver fordi man er ung. Eller fordi man er gammel. Eller fordi man kommer fra industrien. Fra konsulentbransjen. Eller fra landet. Da har man ikke noe å tape om man dummer seg ut. Og man kan kastes etter bruk. Kommer man gjennom stormen uten varig mén, kan hen stige i gradene og bli statssekretær.
Den heldigste kan bli statsråd, med mindre man ikke har levd et liv. Da er man som kjent ikke kvalifisert.
Og sannsynligheten for å møte seg selv i den politiske døra er stor. Grunnen er at sannheten vedtas ved simpelt flertall i partienes landsmøter, ikke på bakgrunn av erfaring, fakta eller klokskap. Sånn må det være når politiske standpunkter utledes av politisk ideologi. For de partier som har en ideologi.
De andre fatter vedtak ut fra egeninteresser, for eksempel at man hater bomringer, eller ut fra hva man tror sanker stemmer. Og når et vedtak først er fattet, gjelder det til neste landsmøte, uansett hva som skjer. Skulle en statsråd forandre mening og svikte et landsmøtevedtak fordi verden ser annerledes ut, sendes som kjent den politiske rådgiveren til Dax18. Hvis statsråden skulle finne på å følge sin samvittighet og formidle kursendringen selv, er hen vinglete og blir spådd en kortvarig karrière.
Dette dysfunksjonelle beslutningssystemet gis et dult i gal retning ved arbeidsfordelingen mellom de som er i posisjon og de som er i opposisjon. Opposisjonen opponerer som kjent alltid mot posisjonen uansett hva som ble vedtatt på siste landsmøte eller hva som er fakta i saken. Det er umulig ikke å få døra i trynet i løpet av en stortingsperiode.
SF-politikeren Finn Gustavsens udødelige beskrivelse av en politiker som en person som har så tykk hud at hen står oppreist uten ryggrad gir mening.
Unntaket som bekrefter regelen var da statsråd for samferdsel Jon-Ivar Nygård måtte stå til rette for skandalen i Follobanen på Nyhetsmorgen i NRK den 2 januar. En vanskelig sak kan man si. Men ikke vanskeligere enn at vi fikk en oppvisning i politikkens svarkunst: En har sendt brev til Bane Nord om forklaring på skandalen, og så får en vurdere konsekvensene.
Den viktigste oppdrageren til det politiske beslutningssystemet er selvfølgelig politikerskolen i ungdomspartiene. Her får ungdommene i de mest formative årene innsikt og erfaring i de politiske irrganger slik at alle naturlige protester mot det dysfunksjonelle systemet forsvinner. Godt tilpasset systemet og rikelig vaksinert mot etiske betenkeligheter og logisk brist blir de skjøvet frem i Dax18 prikk like sine politiske forbilder.
På den måten blir vi sikret rekruttering til det politiske hierarkiet, godt rustet til å gå i krigen for statsråden. For det vil ikke være lett å rekruttere politiske rådgivere og statssekretærer fra det sivile samfunn «der ute» uten den nødvendige hudtykkelsen som beskyttelse mot politikkens kastevinder og polare lavtrykk.
Godt nytt år!