Terningkast 5: Gud med Ozzy

Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Hva skal man si? Jeg hadde antakelig sovet dårlig i natt om jeg ikke hadde trillet en femmer når Ozzy Osbourne & Black Sabbath kommer ens ærend til Halden for å ta farvel.

DEL

Jeg vetheller ikke hva det skyldes at Black Sabbath innfant seg på scenen ti minutter før annonsert tid. Jeg hørte Ozzy Osbournes rallende latter lenge før jeg rakk å ta tildragelsen i skue.

Bakerst påscenen, på en gigantisk storskjerm, slikket flammene rundt den originale Black Sabbath-logoen. Foran på scenen, tre karer i slutten av sekstiårene, kledd for anledningen, i alle sjatteringer av svart.

Men føraftenens første sang, tittelkuttet på bandets debutalbum, «Black Sabbath», rullet av gårde, hadde Ozzy allerede rukket å «Godblesse» oss alle. Hadde noen vist ham Haldens byvåpen, med krigeren som sier «Gud med oss»?

Det kansynes som noe av et paradoks at sangeren som fronter Black Sabbath, et band med godt over gjennomsnittet relasjoner til mørkere makter, finner det nødvendig å si «God bless you all!» mellom hver sang.

At Ozzyogså deler raust med seg av såkalte «four letter words», kan kanskje tilskrives hans oppvekst i Aston i tøffe Birmingham. Der bandet ble dannet i 1968.

Debutalbumet komi 1970 og ble fulgt opp samme år av ikoniske «Paranoid». Mellom 71 og 75 kom ytterligere fire album med Ozzy som bandets vokalist. Det skulle ta 35 år før han igjen frontet bandet. I 2013 kom plata, «13», som etter alt å dømme blir bandets studio svanesang. Mye tyder på at denne turneen, «The End», faktisk er slutten for bandet som har funnet opp så mye av dagens heavyrocks grunnmanual, at man griper seg i tenke at noe av det de spiller høres ut som klisjeer. Helt til du kommer på at det var disse karene som altså patenterte fanteriet.

Det gjelderikke minst gitarist Tony Iommi og bassist Geezer Butler. Bare den nærmeste familien vet at Geezer egentlig heter Terence Michael Joseph Butler. Iommi og Butler har stått for det vesentligste av melodier, riff og tekster.

Den originaletrommeslageren Bill Ward er ute på på grunn av uoverensstemmelser, amerikanske Tommy Clufetos fyller hans plass, med brask, bram og doble basstrommer. Godt ute i konserten får Clufetos god anledning til å dunke skiten ut av trommene sine i en (ganske?) lang trommesolo.

Black Sabbath-fans vil vite at de fjorten sangene vi fikk høre på Fredriksten i går kveld hører hjemme i den første fasen av bandet. At Black Sabbath senere har laget tolv-tretten album med andre sangere, mens Ozzy var på solotur, var således ikke et tema.

For undertegnedeholdt det å høre åpneren, programerklæringen «Black Sabbath», «Into the Void», «N.I.B.», «War Pigs», det absolutte høydepunktet «Iron Man», «Dirty Women» og ekstranummeret, uunngåelige «Paranoid».

Ozzy himself? Mannen har et kroppsspråk som lett motsier musikken og stemningen den skaper. Innimellom er Ozzy leder for bøy og tøy på eldresenteret, andre ganger er han en yppersteprest som strengt tatt ikke hadde motsatt seg en liten menneskeofring. Han synger så karakteristisk at det unndrar seg spørsmålet om rent eller falskt. Selv om framføringen hans av og til vitner om dyp innsikt i felleskatalogen, er den samtidig en overlegent integrert del av Black Sabbaths originalitet. Akkurat som Tommy Iommis massive gitarvegger, som bare unntaksvis slipper løs for å gneldre, før den finner sin bærende posisjon i dette episke rockbyggverket.

Helt til slutt, en mulig, bare mulig, innvending; Kunne det ha vært høyere?

Artikkeltags