Rapport fra The Lost Highway

Tegning: Robin A. Olsen

Tegning: Robin A. Olsen

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Kommentar(Van Horn, Texas) «If you ever plan to motor west, travel my way, take the highway that´ s best!»

Bobby Troup skrev sangen som begynner med disse linjene en gang under andre verdenskrig. I 1946 fikk Nat King Cole den første hiten med «(Get your kicks on) Route 66», i de sju tiårene som har gått siden den gang har hundrevis av artister innen blues, rock og jazz; Rolling Stones og Van Morrison blant dem, tatt turen vestover fra Chicago til Los Angeles via Troups spenstige tekst. En form for turisme som verken går utover miljøet eller irriterer lokalbefolkningen som bor langs highwayen det synges om.

Men som kjent, vi nøyer oss på ingen måte med å reise i fantasien, vi strekker oss langt for å realisere våre reisedrømmer. Turisme er rett og slett en av verdens største industrier, pengestrømmen holder liv i svært mange virksomheter og mennesker.

Denne sommeren har likevel turisme vært gjenstand for noe som kan se ut som et paradigmeskifte, fra nær å være meningen med å arbeide til å bli moralsk tvilsomt. Plutselig hagler det inn med motforestillinger fra steder over hele verden, fra Barcelona, fra Mallorca, fra Venezia og fra, oppsiktsvekkende, norske vestlandsfjorder. Turismen er i ferd med å ta overhånd, lokalbefolkningen på populære turistmål presses ut av sine boområder av styrtrike skandinaver, som gir blaffen i konsekvensene av pengegaloppen de utløser i eiendomsmarkedet. Lokalbefolkningen på småstedene langs vestlandsfjordene begynner å bli lei av å telle turistbusser og å ikke kunne se tvers over fjorden på grunn av alle cruiseskipene som ankrer opp i fjæra.

De har det nesten like ille som lokalbefolkningen i Venezia som opplever at 30.000 cruiseturister svermer gjennom byen hver dag, nesten like mange mennesker som faktisk bor i byen som er kjent for sine kanaler og gondoler, nå rundt femtifem tusen.

I løpet av de siste femti-seksti årene har to tredjedeler av venezianerne hugget opp gondolene sine og forlatt hjembyen. Gondolene ser jo uansett litt puslete ut der de dupper ved siden av gigantiske flytende kjempehoteller, stadig større cruiseskip, ofte med mer enn 10–15 etasjer.

I skrivende stund sitter jeg på et motellrom i Van Horn, Texas, et lite stoppested på en annen highway that´s the best, Interstate 10, den sørligste som går på tvers av USA, fra Jacksonville, Florida, gjennom åtte stater, til Santa Monica, California.

Jeg er på vei fra min gamle «hjemby», Austin, Texas til Tucson, Arizona. Der samles rundt seksti nordmenn når dette leses på historiske Congress Hotel for å feire en av våre gode venner som fyller femti år.

Valget av Congress Hotel i Tucson er selvfølgelig ikke tilfeldig. Det skyldes at femtiåringen bodde der for noen år siden, på jobb for en riksdekkende avis. Mens han satt på rommet sitt og skrev ferdig sin «story», hørte han en magisk stemme fra patsioet i det gamle hotellet. Stemmen viste seg å tilhøre den mexicanske folksangeren Salvador Duran, kjent for sitt samarbeid med bandet Calexico og Willie Nelson på soundtracket til Dylan-filmen «I´m not there». Femtiårslaget måtte skje der Salvador synger.

Om et par år, i 2019, er Congress Hotel hundre år, en anselig alder i et land som mer enn gjerne river for å bygge nytt og prangende.

I dag har Congress Hotel i Tucson 40 rom, ingen av dem har tv. Det i seg er oppsiktsvekkende, man skulle tro at det ikke var mulig å leie ut et hotellrom i USA uten tv. Til gjengjeld har Congress Hotel fire barer/restauranter, den mest kjente er «Tigers Tap room». Der bartenderen Tiger fortsatt regjerer, han begynte i jobben allerede i 1959! Tiger er 84 og er på jobb hver dag.

Musikkjournalist og frilanser Tom Skjeklesæther

Musikkjournalist og frilanser Tom Skjeklesæther

Tiger var dog ikke der da hotellet brant i 1934. Det var derimot John Dillinger, da på toppen av USAs «Most wanted»-liste. Bankraneren og hans gjeng ble avslørt da de prøvde å betale en brannmann for å hente ut vesker med ransutbytte de hadde etterlatt da brannalarmen gikk. En av brannmennene hadde lest et detektiv-magasin og kjente igjen Dillinger.

Her på rom # 209 på Super 8-motellet i Van Horn, halvannen times kjøretur fra El Paso, er det definitivt tv. Trafikken fra Interstate 10 klarer ikke å overdøve de fire-fem tv-nyhetskanalene som analyserer det absurde teaterstykket som for tiden utspiller seg i USAs nyeste teatersal, Det hvite hus. Der hovedrolleinnehaveren ikke klarer å lære seg teksten, gir fullstendig blaffen i hva suffløren sier og hyrer og sparker folkene i birollene til frokost hver dag.

Sistemann som røk ut etter sist helg, Anthony Scaramucci, rakk ikke engang å bli formelt hyret i jobben som kommunikasjonsdirektør, før presidentens «You´re fired»-brøl traff ham i nakken. Scaramucci sitter igjen med kallenavnet «The Mooch» som utbytte for sine elleve katastrofale dager på den internasjonale tragikomedie-scenen.

Hva presidenten har funnet på mellom denne teksten skrives og leses er umulig å forutse. Det vi kan stole på er at Donald Trump har noen dårlige og/eller falske kort oppe i ermet.

I mitt stille indre håper jeg at Donald ikke avvikler hele landet før jeg rekker hjem fra det som nå også kan bli den siste turistturen hit.

Artikkeltags