Regjeringen har lagt frem en stortingsmelding om sosiale forskjeller, og har blitt kritisert for å gjennomføre en politikk som trekker i stikk motsatt retning av det den sier den vil gjøre i meldingen. Når en gir store skattelettelser til de rikeste, blir ikke forskjellene redusert. De øker.

Her rettes oppmerksomheten mot det mer langsiktige perspektivet i å redusere sosiale ulikheter gjennom den kommunale velferdspolitikken.

Stortingsmeldingen viser at er det bred faglig og politisk enighet i Norge, både om situasjonsanalysen og planen for ressursinnsats. Det er bred enighet om at barn fra familier med lav utdanning og inntekt i gjennomsnitt har et større behov for ekstra ressursinnsats i barnehage og skole. Det er en forutsetning for at tilbudet skal bli likeverdig, og frafallet i videregående skole bli redusert. Regjeringen har allerede innført viktige tiltak på dette området, som gratis kjernetid i barnehager for barn fra familier med lav inntekt, og lovfestet plikt for skolene til å gi intensiv opplæring til elever fra første til fjerde trinn, som strever med lesing, skriving og regning.

Problemet

Problemet er at alle slike styrkingstiltak koster penger, og behovet for disse tiltakene er ikke jevnt fordelt mellom kommunene. Noen kommuner har forholdsvis mange barn og unge fra familier med lav utdanning og inntekt, andre kommuner har en liten andel. Situasjonen blir ikke enklere av at kommuner med en stor andel innbyggere med lav utdanning og inntekt, ofte også har lave skatteinntekter. Noen av disse kommunene har kompensert for de manglende skatteinntektene med å innføre eiendomsskatt, for å kunne møte behovene til innbyggerne.

Staten tar fra fattige kommuner med et stort behov for tilleggsressurser, og gir til de rike med et lavt behov.

Nå har regjeringen fått vedtatt at denne inntektsmuligheten til kommunene skal reduseres vesentlig. Det retter oppmerksomheten mot hva regjeringen har gjort med rammetilskuddet fra staten til kommunen. Det utgjør om lag en tredel av alle inntektene til kommunene, og skal bidra til å finansiere tjenester som barnehage, skole, barnevern, helsetjenester, omsorgstjenester og administrasjon.

Det overordnede formålet med rammetilskuddet, er å utjevne kommunenes og fylkeskommunenes økonomiske forutsetninger for å gi et likeverdig tilbud til innbyggerne i hele landet. Siden kommuner og fylkeskommuner i liten grad selv kan fastsette sine inntekter, har Stortinget vedtatt at de skal få full kompensasjon for utgifter ved tjenesteytingen som de ikke selv kan påvirke. Det gjelder både aldersfordeling og geografisk og sosial struktur. I denne sammenhengen er spørsmålet om rammetilskuddet gir full kompensasjon for merutgiftene knyttet til den sosiale strukturen.

Les også

Anita Vik starter innsamling for «Knut» (39) og barna

Når staten fordeler rammetilskuddet til kommunene, fordeles det først med et likt kronebeløp per innbygger til alle kommunene. Så skal det omfordeles ut fra kommunenes behov for ressurser. Man skal ta fra kommuner med lavt behov for ressurser og gi til kommuner med et høyt behov for ressurser. Omfordelingen er et null-sum-spill der det samlede beløpet ikke forandres.

Ressursene til barnehagene

Kommuner med forholdsvis mange innbyggere med høyere utdanning, har som regel høye skatteinntekter, forholdsvis få innbyggere med lav utdanning, og dermed et lavt behov for tilleggsressurser i barnehagen. Ut fra formålet med rammetilskuddet skulle en forvente at fordelingen bidro til å overføre ressurser fra slike kommuner til kommuner med en stor andel innbyggere med lav utdanning og inntekt. Da kunne disse kommunene få full kompensasjon for sine merutgifter.

Les også

Enorm økning av familier som får gratis barnehage

Men staten gjør ikke det. Den gjør det stikk motsatte. Den tar ressurser fra kommuner med en lav andel innbyggere med høyere utdanning, og overfører dem til kommuner med en høy andel innbyggere med høyere utdanning. Den tar fra de fattige med et stort behov for tilleggsressurser, og gir til de rike med et lavt behov.

Ressursene til skole

Nøkkelen for fordeling av ressurser i grunnskolen vektlegger innvandrere i grunnskolealder med 2,7 prosent. Men ut over det, legger den ingen vekt på kostnader som skyldes forskjeller i den sosiale strukturen. I fordelingen for videregående skole legges det heller ingen vekt på ulikheter i den sosiale strukturen. Tiltak for å redusere sosial ulikhet er ikke finansiert.

Konklusjon

Til tross for den brede enigheten om sette inn ressurser til styrkingstiltak i barnehage og skole, for å redusere frafallet i videregående skole, som særlig gjelder barn fra familier med lav utdanning, så gjør ikke rammetilskuddet det. I stedet bidrar det til å videreføre sosiale forskjeller.

I høringsuttalelser til regjeringen er det pekt på at disse grove feilene i inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner skyldes at fordelingen i hovedsak er basert på analyser av kommunale regnskapstall. De alene er i denne sammenhengen misvisende. Fordeling av ressurser for å møte barn og unges behov, må også bygge på kunnskap om barn og unges behov.

Fordelingen av rammetilskuddet bør revideres så raskt som mulig. Revisjonen bør ha som mål å faktisk gi kommunene full kompensasjon for kostnadene med å redusere sosial ulikhet.

Les også

SSB-forsker mener innvandring er en av årsakene til at barnefattigdommen øker i Fredrikstad