Møtet med en som regnet med å bli drept
Nytt hjem: Abdulfattah al-Mozzen (29) har plantet flagg, det norske, på balkongen hjemme på Lundheim. foto: Geir Carlsson
Vi snakker om tall. Tall på flyktninger og asylsøkere, migranter og «lykkejegere». Om kroner og øre. Om oppgaver vi ikke makter – eller ønsker. For noen handler det om liv eller død, skriver nyhetsleder Ellen Ophaug i dette tilbakeblikket.
Tilbakeblikk
– Jeg hadde akseptert at jeg kom til å dø.
Blikket er direkte, ordene kontante. Abdulfattah Al-Mozzen (29) ser på meg fra sofaen på Lundheim. Det er august.
FB har akkurat publisert en meningsmåling hvor nær halvparten sier at byen ikke bør ta imot de 68 syriske flyktningene politikerne mener vi skal bosette. Som vi alle vet, har situasjonen forandret seg mye på månedene siden den gang.
Abdulfattah sier han kan forstå skepsisen, men at det er litt «rart» at byen ikke skal ha plass til flere. Især når man vet hva folk flykter fra.
August 2015. Det er ganske nøyaktig etter år etter det som muligens var den store vekkeren for mange av oss i Vesten om hva som foregikk i Syria – da videoen av det groteske drapet på James Foley ble publisert.
Abdulfattah forlot Syria før IS overtok hjembyen hans, han ble fordrevet av en annen ekstremistisk gruppe. Den unge legen opponerte da islamske fundamentalister overtok kontrollen på sykehuset hvor han arbeidet.
Til NTB forteller han at han med våpen rettet mot hodet har behandlet pasienter. Etter at han dro, er det gamle kontoret hans bombet i stykker.
Her hjemme snakker vi om tall. Tall på flyktninger og asylsøkere, migranter og «lykkejegere». Om kroner og øre. Om oppgaver vi ikke makter – eller ønsker.
For noen handler det om liv eller død.
– Det betyr først at jeg har det trygt. Jeg starter på nytt, selv om det er et vanskelig. Jeg tror jeg klarer meg godt. Å komme til Norge betyr å få livet på nytt, sa Abdulfattah.
Etter halvannet år i Norge lar han seg intervjue på norsk. Han går på skole, har språkpraksisplass og har ansvaret for sin 12-årige niese som har tatt seg til Norge via menneskesmuglere.
Smuglere har også ekteparet jeg senere møter på akuttovernattingen på Ørmen betalt tusenvis at kroner til.
Vi har alle sett bildene av overfylte gummibåter ved Lesvos, tusenvis av flyktninger på togstasjonen i Budapest, piggtrådgjerdet på grensen til Ungarn. Noen har forsert alt dette. Folk – av kjøtt og blod.
Uansett hvor de skal bo.