Vi lever i en tid der det nærmest har gått inflasjon i formuleringer, både blant politikere og i mediene, av typen «dette trodde jeg ikke kom til å skje i min levetid». Om det så er snakk om klima, krig i Europa eller pandemi. Da store ord skal spares til store anledninger, så har denne spalten bevisst prøvd å unngå slike formuleringer.

Det er dog vanskelig å ikke kjenne på sjokkfølelsen når man leser en måling der Arbeiderpartiet og Høyre er jevnstore i Fredrikstad. Jorden er rund, Hvaler er idyllisk, og Fredrikstad er en Arbeiderparti-by. Noen sannheter har liksom alltid vært sikre når man vokser opp her i byen.

Nå skal man ikke lese for mye inn i enkeltmålinger, men det er en realitet at over de siste tre valgene har Arbeiderpartiet fått færre og færre stemmer. Nå føles også valgkampen annerledes. Arbeiderpartiet virker mer usikre. De sliter med å komme med klare svar på hvor, hvordan og når de vil kutte i budsjettene sine, og de røde ridderne som ellers pleide å strutte rundt i byen, stinne av selvtillit, virker plutselig mer forsiktige.

Jern-rosen som har omsluttet Rådhuset ser plutselig mer ut som den er laget av gummi.

Nå befinner vi oss i en tid preget av strømpriskriser og renteoppganger, samtidig som kommunebudsjettene har kuttpolitikk hengende over seg. Da kan man legge fra seg floskelen «trygg styring». Det er det samme man har blitt lovet i alle år, og selv da kommunebudsjettene ikke så fullt så deprimerende ut, økte forskjellene i byen. Styringen virker å verken ha vært trygg, eller spesielt styrende. Og ellers har det vært vanskelig å få has på hva Ap vil med Fredrikstad.

Arbeiderpartiet har her på spalteplass blitt utfordret på hvor de vil med byen, deres visjoner. Svaret den gang var like ullent som svarene vi nå får på spørsmål om hvor det skal kuttes.

Fra Høyre møter Ap nå en karismatisk Arne Sekkelsten med vinden i seilene. Det har vært fyrt løs mot Arbeiderpartiet med påstander om manglende styringsdyktighet så vel som maktarroganse. Selv om retorikken er skarp, så virker det i realiteten som om Høyre og Ap har mer tilfelles i politikken sin enn de kanskje liker å innrømme.

For Høyre har heller ikke svart på hvor de vil kutte, og det eneste konkrete man hører er at de vil selge unna bygginger for å finansiere skolebygg. Noe av problemet med eiendomssalg er dog at de kun kan gjøres en gang, og hva man gjør i budsjettet neste gang forblir uavklart.

Det lover ikke godt for Fredrikstads innbyggere om valget står mellom grå og kjedelig handlingslammelse, eller litt mer energisk og karismatisk handlingslammelse.

Samtidig må nok Høyre, sett bort ifra et voldsomt valgskred, være avhengig av støtte fra flere partier på høyresiden. Det er fortsatt uavklart om man klarer å kombinere Høyres drøm om å snu trenden i budsjettene med Frps ønske om mer til gamlehjem og kutt i eiendomsskatten.

Både Høyre og Ap vil vente å se på nye vurderinger fra administrasjonen. Problemet blir jo at man allerede nå må kunne si noe om hva man vill med funnene, og alt det vi allerede vet. For hvis kommunedirektøren & Co. finner en milliard gjemt i sofaputene eller noe, så ville nok alle ha priset seg lykkelige, og vi kan sikkert bygge to eller tre Arena Fredrikstad.

Men svaret man får, vil være at man må kutte – og hvordan vil partiene forholde seg til det?

Man har ventet og sett lenge, og det begynner å bli nesten flaut å lese enda et medieutspill der partiene skal «gjennomgå organisasjonen» og «finne steder å kutte». Man vil liksom ikke gjøre politikerjobben, som er å prioritere på vegne av de man er valgt av.

Hvis dette er den gjengse holdningen til fredrikstadpolitikerne, så kan man faktisk forstå at så mange velger å være hjemmesittere under valg her i byen. For hvorfor stemme på politikere, når de nekter å faktisk drive med politikk?