Gå til sidens hovedinnhold

Ti år siden terroren: Kan vi tørre å ta debatten om mangfold?

«Vi er sterkt utfordret nå. AUF har blåst i fløyta og sagt klart fra: Debatten må tas! Vi kan ikke fortsette å holde roser foran oss som et vern mot de krevende samtalene.»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kan vi skape et debattklima der flere våger å delta? Kan vi forvente trygghet og fravær av usaklige tilbakemeldinger når vi mener noe i det offentlige rom? Er det noen vits i å gjøre seg sårbar ved å heve sin stemme og delta i en offentlig samtale der meningene er sterke og faren for vonde motangrep er stor? Jeg mener at det er det. Jeg mener at vi har en plikt til å gjøre det. Likevel tenker jeg meg nøye om før jeg trykker send på et innlegg til avisa eller i sosiale medier som handler om mangfold. Erfaring har gjort meg redd.

Kommentarfeltene i medienes digitale rom er skremmende lesning. Personangrep, karakterdrap og ren hets dukker opp straks innlegget dreier seg om multikultur og mangfold. Trusler sendes direkte til den som har skrevet innlegget. Er skribenten kvinne, ung, eller har et utseende eller navn som kan bety at skribenten ikke har generasjoner av hvite nordmenn fra steinrøysa neri bakken i slekta, synes terskelen for hets å være helt borte for noen. Det er trist, det er skammelig, og det er ødeleggende.

Dersom debatter om hvordan det norske samfunnet skal rigges for en god fremtid for alle, fortsatt hindres av frykt for nett-troll, mister vi viktige stemmer. Nett-trollene må hentes frem i lyset, slik at flere sprekker. Jeg imponeres av unge kvinner som tar direkte kontakt med nett-troll og hetsere, og konfronterer dem med det de har uttrykt. Disse kvinnene utviser et mot langt over hva man kan forvente av den allmenne meningsbærende borger.

Langt de fleste av oss blir tause når kommentarfeltet tar fyr. Jeg har selv erfart hvordan støttespillere og heiagjeng ikke tar til motmæle når noen har gått til usaklig angrep på meg og mine ytringer i sosiale medier. Jeg forstår det. Jeg velger ofte det samme selv. Jeg ser at noen får hardhendt og tøff behandling i kommentarfeltene, og jeg skroller bare videre, jeg orker ikke involvere meg. For er ikke saken allerede tapt? Er det noe vits i å diskutere med folk som sitter fast i sine forstokkede holdninger?

Innerst inne vet jeg at jeg svikter når jeg ikke deltar i debatten. For dersom vi, som er voksne, som har meninger, og som kan delta, forlater banen og setter oss på tribunen for å betrakte de som kjemper kampen, gjør vi ikke jobben vår.

Vi er sterkt utfordret nå. AUF har blåst i fløyta og sagt klart fra: Debatten må tas! Vi kan ikke fortsette å holde roser foran oss som et vern mot de krevende samtalene. Flere av dem som var på Utøya har levert viktige bidrag i avisspalter og som bøker. Podkaster, intervjuer, innlegg i sosiale medier roper på oss: Vær ikke lenger tause, men uttrykk en mening! Ingen forventer at alle skal være enige, men vi må våge å delta.

Som representant for en institusjon som alltid har vært opptatt av ord og ordenes makt, bærer jeg en historie der ord også har blitt brukt til å skape utenforskap. En maktinstitusjon som Den norske kirke også er, har gjennom historien dessverre brukt sin makt på en slik måte at mennesker har blitt holdt utenfor og holdt nede. I dag er vi mange som ønsker å ta stadige oppgjør med det. Biskopene går foran, og har ved flere anledninger sagt tydelig fra om at Den norske kirke ønsker å bidra til et inkluderende samfunn der menneskerettighetene og bærekraftsmålene danner et felles grunnlag for hele samfunnet på tvers av religion og livssyn. Dette arbeidet må vi utvikle videre.

Høyreekstremismen, som i Norge har vært der terror har kommet fra, må konfronteres. Spesielt av kirkene, fordi høyreekstremismen ofte knytter seg til kristen symbolikk og ord som har sin kilde i kristne tekster. Det er ikke godt nok å si at Anders Behring Breivik og Philip Manshaus ikke er «ekte kristne» og at deres tankegods ikke har noe med «ekte kristendom» å gjøre. Vi må lete etter hva som skaper muligheter for å bli ekstrem i forståelsen av kristent tankegods. Vi må konfrontere holdninger i egne rekker som åpner for rasisme, og som ønsker å begrense mangfoldet. Selv om det koster.

Frykt ikke! er ord både engler og Jesus selv gjentar mange ganger i Bibelen. For meg er det en inspirasjon til å våge å delta i debatten, og til å ikke frykte mangfold av alle slag. Jeg elsker synet av det nye Norge. På reise på Nord-Vestlandet i sommer, kjenner jeg hvordan hjertet gjør et hopp av glede over at vi nå kan erfare at vi over hele landet er en befolkning som kler oss mangfoldig, med turban, hijab eller shorts. Vi har alle slags farger på huden, og vi snakker dialekter og språk som vitner om stort mangfold i bakgrunn og erfaring. I enhver krik og krok i landet, finner du et pride-flagg. Jeg tror det er en enorm styrke for vårt samfunn. Men det krever også. Det krever at vi øver oss i å se oss selv utenfra og den andre innenfra. På den måten kan vi bedre forstå hva som driver den andre, og hvordan vi kan romme hverandres frykt og gleder.

Les også

Læreren i minneord: – Takk, Lejla, for alt jeg har lært av deg!

Samtalen om hvordan Norge skal se ut og fungere fremover blir ikke enkel. Men den er helt nødvendig. Vi må våge de harde konfrontasjonene med holdninger og meninger vi opplever innskrenker rommet for mangfold. Samtidig må vi arbeide hardt og intenst med å skape trygge rom der også den som bærer på mye frykt og usikkerhet for alt som er nytt, kan prøve sine tanker og meninger, uten fare for å bli angrepet. Det har jeg erfart i mitt engasjement i Dialogforum Østfold.

Den som blir redd, vil ofte trekke seg tilbake til sine likesinnede, og utvikling kan bli forhindret på den måten. Når vi som er ulike møtes til lyttende samtaler og til samhandling for det gode samfunn, kan erfaring lære oss at vi ikke trenger å frykte det som oppleves fremmed. Da kan det oppstå gode muligheter for å prøve egne holdninger, og i møte med den andre kan det hende holdningene endres. Både andres og egne.

Så la oss ikke være for redde! Men la oss ta del i samtalen og debatten, og ikke minst: La oss våge å bli utfordret av en som tenker, tror og mener annerledes enn vi selv gjør. La oss forsøke å lytte til den andre, og leve oss inn i hvordan den andre ser det og har det. Da vil vi finne ordene. Ord som ikke bryter ned eller skaper hat, men som bygger bruer med gode rekkverk som vi kan holde oss i når vi våger oss over til utfordrende møter med hverandre.

Det vil være ubehag. Iblant vil det gjøre vondt. Men vi klarer det. Det må vi.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:15.