Bringsværd: – Thore Hansen er en drage

– Thore Hansen har aldri vært for fin på det til å ta en tegnejobb rett og slett for å skaffe seg og familien melk og brød, sa Tor Åge Bringsværd i sin åpningstale.

– Thore Hansen har aldri vært for fin på det til å ta en tegnejobb rett og slett for å skaffe seg og familien melk og brød, sa Tor Åge Bringsværd i sin åpningstale. Foto:

Av

– Av alle de kunstnere jeg kjenner, er Thore – av mange forskjellige grunner – den kunstneren jeg beundrer mest. Det liker han sikkert ikke å høre, men sånn er det, sa Tor Åge Bringsværd da forfatteren i helgen åpnet Thore Hansens utstilling i Avistegnernes hus i Drøbak.

DEL

Her kan du lese hele åpningstalen til Tor Åge Bringsværd:

Det sies at da den kinesiske vismannen Kon fu Tse (altså Konfucius) – han med alle tradisjoner og regler – ble bedt om å si noe om Lao Tse (opphavsmannen til taoismen), svarte han bare: «Jeg har sett ham. Jeg har møtt ham. Han er en drage.»

Med andre ord: Det er umulig å gi en skikkelig beskrivelse av et slikt menneske. For en drage lar seg ikke fange inn av noen enkle ord – eller streker, for den saks skyld. En drage faller utenfor ethvert rutemønster. Og Thore Hansen er en drage.

Av alle de kunstnere jeg kjenner, er Thore – av mange forskjellige grunner – den kunstneren jeg beundrer mest. Det liker han sikkert ikke å høre, men sånn er det. Og han liker antagelig ikke å bli kalt kunstner en gang. For er det noe Thore virkelig misliker så er det dill og jåleri. Thore jobber.

  • Her kan du høre vår podkast med Thore Hansen  - Bringsværds tekst fortsetter under:

Han har aldri vært for fin på det til å ta en tegnejobb rett og slett for å skaffe seg og familien melk og brød. Han gjemmer seg ikke bak kunstneriske griller, han løper ikke fra et hverdags-ansvar. Og Thore har stayerevne ... det er noe av det jeg beundrer mest hos ham, den nøkterne, røffe Lemmy Caution-aktige ståpå-evnen hans, det at han i mer enn femti år har greid å brødfø seg selv og andre på den måten han har gjort: gjennom hauger av illustrasjoner i ukeblader og aviser, tusenvis av vitsetegninger, tallrike bokomslag og plateomslag – ved siden av at han hele tiden har funnet sitt et eget stille rom for helt fritt å skape de nydeligste, morsomste og mest poetiske uttrykk i tekst og bilder.

Så kunstner, det er han. En multikunstner. Et boblebad av ideer og kreative innfall – som når han virkelig dykker ned i et arbeid, blåser en lang marsj i hva andre kanskje venter eller mener, men alltid går sine egne – ofte helt besynderlige – veier. Derfor er han også blitt så enestående, i ordets aller beste betydning.

Jeg vet at han for eksempel har vært opptatt av Olaf Gulbrandsen, av Tarzantegneren Hogarth, Winsor McCay med sin Little Nemo og George Herriman og hans Krazy Kat, for alle har vi vel hatt idealer og folk vi gjerne vil lære av – før vi finner vår egen stemme, vår egen hånd. Men i dag ... bildene hans – Thores bilder – ligner ingen andres, og de fleste av dem hører vel egentlig ikke hjemme i vår verden i det hele tatt. Det vil si: De hørte ikke hjemme her før Thore fablet dem frem og hentet dem hit til oss og viste oss at vesener som shimooler og skyggefolk og flyvende hvaler er like sanne og virkelige som hvilket som helst neshorn, selv om de kanskje aldri har eksistert på den vanlige måten noen gang.

Thore er en stor billedkunstner, en trassig forsvarer av alle kruseduller – og en stor forfatter, for de bildene han får leserne til å se i de tekstene han skriver er like sterke, originale og assosiasjonsskapende som dem han streker opp med tusj og pennesplitt for oss. Hans bildebøker er ikke bare for barn, de er for alle aldre. Og Skogland er et mytisk landskap som nye generasjoner vil ha glede av så lenge bøker blir lest her i landet.

Jeg kjenner meg heldig som har fått lov til å samarbeide med Thore helt fra 1970-årene. Ruffen, for eksempel, er jo faktisk blitt et norsk ikon – flere har til og med tatovert seg med denne trivelige sjøormen vår. Og nylig har han også fått en helt egen sal på Litteraturhuset i Fredrikstad.

Men vi har også gjort mange andre billedbøker sammen – og teater. For Thore er jo blant mye annet også en glimrende scenograf. Både på teaterscenen og i tv-studio har han skapt levende, lekende og helt unike stemninger.

Jeg er takknemlig for vennskapet vårt. Han er en av de få jeg er trygg på. Vi sliter ikke ned dørene hos hverandre. Venner (amigos, som Thore kaller det) trenger ikke det. Vi vet hvor vi har hverandre.

Likevel slutter han aldri å overraske meg. Thore er jo uten tvil – i tillegg til alt mulig annet – en av våre største humorister. Det var som vitsetegner han egentlig begynte. Men jeg husker godt hvor imponert jeg ble for et par år siden, da det gikk opp for meg at han fremdeles hadde som daglig rutine å lage en vitsetegning hver morgen før han begynte å arbeide med det han egentlig holdt på med. Ikke for å selge dem. Men «For å holde seg i form,» som han sa. For at ikke hånden skulle glemme.

Men nå har jeg som Thore ville uttrykt det «preka ille lenge», og noen nekrolog er det jo heldigvis ikke heller. Så la meg avslutte med å si: Han har overrasket og gledet oss i mer enn femti år, og jeg håper at vi fortsatt får oppleve mange nye poetiske sprell fra denne myke brumlebassen i årene som kommer. For å si det akkurat så høytidelig som det er all grunn til: Det er en ære for meg å få lov til å åpne denne utstillingen. Noe jeg nå mener å ha gjort.

PS! Salgsutstillingen står til 6. oktober.

Artikkeltags