Troen på at terrorbombing hørte historien til var feil. Knapt noen trodde at vi igjen skulle oppleve bombing av byer og sivile mål i Europa.

Terrorbombing er en militær strategi hvor målet er å bekjempe fienden ved å ødelegge hans økonomiske fundament og svekke kampviljen i hele befolkningen. Slik bombing kan i dag gjennomføres med fly og/eller langtrekkende missiler.

Terrorbombing har vi ikke sett i Europa siden andre verdenskrig, men nå demonstrerer russerne at de faktisk er villige til å bruke denne strategien i Ukraina selv med de enorme lidelsene dette medfører for sivilbefolkningen.

Hvorvidt dette er en bevisst strategi eller bare et resultat av en mer kynisk holdning til folkerett og engasjementsregler, spiller egentlig liten rolle så lenge etterretninger og analyser tyder på store ødeleggelser av sivil infrastruktur og tap av sivile liv. Store deler av Ukrainas befolkning flykter eller må oppholde seg i tilfluktsrom.

Skal man beskytte seg mot slike angrep kreves både et aktivt element i form av luftvern som kan bekjempe en lufttrussel og et passivt element i form av beskyttelsestiltak for sivilbefolkningen.

Luftmilitært Samfund (LMS) har registrert at Regjeringen har valgt å stadig utsette investeringene i langtrekkende luftvern. Den forrige regjeringen sto fast på at denne viktige kapasiteten skulle utsettes til etter 2028.

Vi har i dag en meget begrenset nasjonal luftvernkapasitet gjennom NASAMS-systemet. Dette systemet er utmerket i sin rolle, men vi har kun tre batterier og systemet har begrenset kapasitet.

Luftvern er viktig av tre årsaker:

For det første skal vi forsvare nasjonal strategisk infrastruktur, beslutningsapparatet og befolkningssentra. Fra 1960 til 1990 hadde Norge et meget effektivt langtrekkende strategisk luftvernsystem – NIKE – mot datidens trusler. Systemet var gruppert rundt Oslo. Med sin enorme rekkevidde (150 kilometer) ga systemet en meget effektiv luftverndekning over store deler av østlandsområdet.

Da NIKE-systemet ble nedlagt i 1990 ble det aldri erstattet av et tilsvarende system. Det strategiske luftforsvaret av østlandsområdet ble glemt og Østlandet ligger nå «åpent».

Når vi nå ser hvordan russerne opererer i Ukraina er det på tide å reetablere luftvern over Østlandet og styrke andre deler av landet. Det må anskaffes en langtrekkende luftvernkapasitet som også kan stå imot hensynsløs terrorbombing.

Samtidig er det nødvendig å ta inn over seg at krigføringen i Ukraina har vist at det også er behov for en styrking av den sivile beredskapen for å beskytte strategisk infrastruktur, beslutningsapparat og befolkningssentre. Mange har begynt å bekymre seg for tilfluktsrom og atomberedskap, noe som ikke har vært på agendaen siden den kalde krigen.

Det har lenge vært kjent at Norges sivile beredskap og evne til å beskytte sivilbefolkningen i væpnet konflikt heller ikke er tilfredsstillende.

For det andre er det avgjørende for Norges sikkerhet at vi er i stand til å ta imot allierte forsterkninger. Vår sikkerhetspolitikk er bygget på mottak av alliert hjelp. Det er etablert gode planer for mottak av allierte forsterkninger, men for at vi skal kunne dra nytte av disse må områdene hvor forsterkningene ilandsettes kunne forsvares.

Hovedmottaksområdene ligger i Ofoten-, Trøndelags- og Oslofjord-området. Alle disse områdene må ha en luftverndekning som sikrer en trygg ilandføring.

For det tredje må vi forsvare Luftforsvarets kampbaser. Kampbasene er attraktive og selvsagte mål for en motstander. For en fiende vil det enkleste være å sette flyene ut av spill når de står på bakken. I dag er beskyttelsen av våre baser ikke tilfredsstillende.

De tre basene som er utpekt som kampbaser/alternative baser for operasjoner med F-35, ligger alle nær hovedområdene for mottak av allierte forsterkninger. Rygge ligger også nær nasjonal infrastruktur, beslutningssentra og landets mest folkerike område.

Med et klart blikk mot det som nå skjer i Ukraina er tiden inne for våre politikere til å lese tidligere forsvarssjef Bruun-Hansens fagmilitære råd en gang til. Her er han klar i sin anbefaling og ber om tre enheter med langtrekkende luftvern. En anskaffelse av strategisk luftvern kan ikke utsettes lenger.

Vi hører stadig at det i dag ikke er en direkte trussel om en væpnet konflikt i vårt område, men krigen i Ukraina har vist oss alvoret.

Det må nå tas grep og de utfordringer vi står overfor må på agendaen. Uansett utfall av krigføringen har det blitt et helt annet sikkerhetspolitisk klima i Europa og verden for øvrig.

Det mest tillitvekkende vil være å intensivere arbeidet med å lukke de gapene som allerede er erkjent militært og politisk, slik som manglende luftverndekning og sivil beredskap.