Moderne heksejakt i Litteraturhuset

Heksedans: Pernille Heckmann, Aina B. Gundersen og Martine Bakken Lundberg (fra venstre) spiller 9. oktober. (Foto: Erik Hagen)

Heksedans: Pernille Heckmann, Aina B. Gundersen og Martine Bakken Lundberg (fra venstre) spiller 9. oktober. (Foto: Erik Hagen)

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Tre kvinner møtes for å snakke om den moderne heksejakten. For den er ikke over, hvis du trodde det. Selv om bålet for lengst har sloknet.

DEL

Pernille Heckmann hadde ideen. 9. oktober går hun på scenen i Litteraturhuset med Aina Beate Gundersen og Martine Bakken Lundberg. De skal spille enakteren som også byr på musikk.

Far og sønn spiller

Svein Gundersen og Bjørn Halstensen står for musikken, og Desirée Ulvestad-Grandahl har stått for teksten i oversettelse.

I bandet sitter Gundersen senior med bassgitar, sønnen Erling med trommesett samt Eivind Ystrøm Petersen på gitar.

Tenker høyt

For det er når Heckmann tenker og skravler høyt, at Desirée Ulvestad-Grandahl noterer for harde livet. Og det ender deretter opp med et manus skrevet av sistnevnte.

– Jeg kaster ut tanker og ideer, og Desirée er flink til å plukke det opp og lage et bra manus av det. Den biten er ikke helt mitt bord, forklarer Heckmann.

– Vi er på ingen måte fæle hekser med kosteskaft – vi vil heller fortelle om dagens heksejakt, for den pågår, men kommer til syne på annet vis i dag. Samfunnet brenner ikke folk på bål nå, men vi utsetter kvinnene for en annen type jakt. Det er den vi vil belyse etter beste evne. Så forestillingen er nedstrippet, og vi skal forsøke skape stemninger og effekter med lysbruk.

Ikke snillere

– Jeg vil hevde at vi ikke er snillere mot hverandre nå, men jakten drives på annet vis. Og det er dét vi skal få frem. Derfor er vi tre kvinner som møtes, med hver vår historie, men også med tangeringspunkter bakover i tid. Og du får høre en parallellhistorie. Kan vi ha levd før, hva har vi med oss? Det er derfor også en slags tidsreise.

Ingen klagesang

– Det kan nesten høres ut som en klagesang fra kvinnen?

– Det er det avgjort ikke, for vi klarer oss bra. Vi forsøker å vise at du må finne din egen måte å overleve på, og at du ikke trenger tenke så mye på hva alle andre mener, avslutter initiativtageren og arrangøren.

Artikkeltags