Gå til sidens hovedinnhold

Takk og farvel til Den norske kirke

Marianne Kristiansens avskjedsmelding til Den norske kirke: – Takk for meg, jeg har fått mer enn nok av smålighet!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For å hedre min avdøde far blir jeg nødt til å forlate kirken. Jeg vil rett og slett ikke lenger være medlem i et kirkesamfunn som ikke har hjerterom nok til å hedre en avdød i lokalmiljøet på Allehelgens dag – en mann som hele sitt liv har vært medlem i statskirken.

Det holder ikke for meg at kirkens representanter sier loven er slik. Dette burde handle om medmenneskelighet og respekt for mennesker i sorg, ikke om regelrytteri og hva jeg opplever som smålighet.

Det hele begynte da min mor og jeg en søndag for noen uker siden ble spurt av bekjente om vi skulle på minnemarkeringen for de døde i løpet av året på Allehelgens dag. Vi hadde derimot ikke fått noen innbydelse, og jeg tok da kontakt med kirken for å høre grunnen. Særlig opprivende var dette, fordi min far heller ikke var funnet verdig å nevnes på listen over «Våre døde» i menighetsbladet tidligere i år.

At det oppleves som vondt at min far ikke er verdig til å minnes av kirken, tenker jeg mange forstår.

Dette fikk jeg derimot til ved å mase, men at han kom med, var visst en glipp, fikk jeg til svar siden. Jeg gjentar igjen – det gjelder min far som i alle år har vært medlem i Den norske kirke og på den måten har sikret mynt i kassa for kirken. Min far som i alle år har hjulpet medmennesker i nød og rett og slett vært et fantastisk menneske.

Svaret vi fikk fra kirken var for øvrig at vi hadde valgt en begravelse i kapellet med egne sanger som var viktige for min far og for oss, men tydeligvis ikke viktige – og riktige - for kirken. For å få det hele mer personlig – og etter vår mening mer varmt - hadde vi også valgt en annen forretter enn en prest, og gjør man noe slikt, strykes tydeligvis et livslangt medlemskap i Den norske kirke. Da spiller det ingen rolle om folk, som vi, halvveis i seremonien hadde en full kirkelig variant med Fader Vår og jordpåkastelse i god kristen ånd og tradisjon.

At det oppleves som vondt at min far ikke er verdig til å minnes av kirken, tenker jeg mange forstår. At kirken er så smålig at de ikke har regler for å inkludere også avdøde som min far, synes i alle fall jeg er helt uforståelig, og for min del, overgår det mange ganger hva min toleransegrense kan tåle.

En slik kirke ønsker jeg rett og slett ikke å være medlem av, selv om jeg fortsatt beholder min kristentro. En kirke som ikke er mer inkluderende enn å invitere alle pårørende i bygda som sliter og har det vondt etter et dødsfall, opplever jeg rett og slett som en ekskluderende kirke, og en kirke så langt fra min barnetro som det er mulig å komme. Jeg godtar nemlig ikke at Rolvsøy eller andre lokale menigheter skal få bestemme hvem som er verdige til å få innpass i Guds rike.

Takk for meg, jeg har fått mer enn nok av smålighet!

Les også

Tid for å sørge – i koronaens år

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.