Ordet nostalgi ble opprinnelig brukt for å beskrive smerten et sykt menneske følte fordi det ikke var i hjemlandet sitt eller fryktet å aldri mer få se det igjen. I dag brukes det i hovedsak om en sentimental lengsel tilbake til en tidligere del av ens liv eller til tidligere tider.

Jeg har et nostalgisk forhold til teater- og revybyen Fredrikstad.

Gode, gamle dager

For det var der teater- og revyinteressen startet for meg. Jeg ble født for sent til å oppleve Glade Bjørn, Cats og Sørensen live, men tok det igjen med CD-ene «Hællæ Måne» og «Raymons Greitest», og LP-er kjøpt fra bruktsjappa Good Old Days ved St. Croix.

Jeg er glad Enger droppet å nevne mitt forsøk på standup i Oscarteatret for ni år siden, som ble premiert med Fredriksstad Blads første ener på terningen. Det trenger ingen andre enn jeg å huske.

Den første revyen jeg så i Fredrikstad, var «Er De oppe og går?» Så fulgte 3Kæll, Morten Larsen og Desiree Grandahl i Oscarteatret, Champagnekvartetten, «Isfront», «Svingslaget på Isegran», «Litt på grensen», «Richard III» på St. Croix, «Plankeby’n» og «FFK i 100», for å nevne noe, før jeg flyttet et stykke fra det gamle fylket for å studere.

Å vokse opp med kulturen i Fredrikstad, var å vokse opp med magi.

Gamle minner på nytt

Grunnlaget var lagt. Det man oppdager når man er ung, får en helt spesiell plass. Det er med på å forme deg, er en del av deg. Da er det lett å føle en sentimental lengsel. Hadde det ikke vært for Fredrikstad, hadde jeg ikke vært kritiker i dag.

I høst kom praktverket «Teater- og revybyen Fredrikstad». I jula kunne jeg gjennom Jørn Engers nedtegnelser gjenoppleve ungdomstidas opplevelser på Røde Mølle, St. Croix, Blå Grotte og Isegran.

Og jeg fikk så mye mer. Enger forteller teater- og revyhistorie fra helt tilbake til midten av 1800-tallet. Så forteller han om Phønix, Tivolihaven, Arne Svendsen, Framteatret, Studiescenen, Teater 4, revybølgene, gullalderen for barne- og ungdomsteatre i byen, dukketeater og Akademi for scenekunst, kampen for regionteater og fylkesscene, byoperetter og lystspill. Igjen, for å nevne noe.

Plutselig kunne jeg se linjene som skapte det jeg ble formet av.

Lansering av Jørn Engers bok «Teater og revybyen Fredrikstad», presentert av Jens-Olav Simensen

Det er fristende å prate om en gullalder, at den var med Teater 4 på 70- og 80-tallet, eller på 80- og 90-tallet med Glade Bjørn, Cats og 3Kæll. Men gullalder betyr at det beste har vært. Gullalder er noe som alltid skal jages etter. Og det gjør byens kulturarbeidere. Fredrikstads teater- og revyvirksomhet er stadig i utvikling.

En gang i fremtiden skal historien om teater- og revybyen Fredrikstad revideres.

Våre minner

Frem til det kan vi ta frem Jørn Engers mesterverk «Teater- og revybyen Fredrikstad» og nyte den sentimentale lengselen.

Alt er ikke med i boka. Jeg savnet Dæla Mæ og showene til Larsen og Grandahl. Men alt kan ikke være med. Det ville blitt altfor omfattende. Noen ting må utelates. Det er kanskje noen kulturaktører glade for. Prøving og feiling er en viktig del av en kulturby, mellom alle triumfene.

Jeg er glad Enger droppet å nevne mitt forsøk på standup i Oscarteatret for ni år siden, som ble premiert med Fredriksstad Blads første ener på terningen. Det trenger ingen andre enn jeg å huske.

Takk, Jørn Enger, for minnene!