(Dette ble skrevet på kvelden onsdag 2. desember)

I dag fikk jeg en telefon fra dere, en hyggelig og tilsynelatende sympatisk dame, som hadde litt dårlige nyheter. Hun forklarte at min operasjon i morgen tidlig dessverre hadde blitt utsatt. Dette hadde de forklart meg allerede, og jeg tenkte at ettermiddagen ikke var så ille selv om formiddagen hadde vært bedre. Men neida, min operasjon hadde blitt utsatt til mandag.

Damen fortalte at de hadde fått inn så mange akutte tilfeller, at nå ble alle operasjoner «Kuttet inn til benet» så bare kreft pasienter, og helt akutte tilfeller, ble prioritert.

Forstå meg rett, Kalnes sykehus, jeg vil aldri ta fra en kreftpasient plassen. Jeg har lest om de som har dødd i påvente av inngrep, og skulle aldri ville bli den som kostet noen livet – det samme gjelder de med akutte traumer. Jeg er ikke hjerteløs.

Så her sitter jeg da, ni måneder gravid. Jeg er stor som et hus, og ja, så har jeg Ehlers-Danlos Syndrom. Det er en bindevevssykdom hvor det er problemer med kollagenet i kroppen, og min type, som for øvrig er den minst farlige, betyr at alle ledd i kroppen er løse. Ikke bare er de løse, men de ramler helt av noen ganger. Sånn som de siste tre ukene: hoftene har sklidd både helt ut og fram og tilbake, så jeg har vært og er blå, og klarer nå ikke gå uten krykker.

Vet du, Kalnes Sykehus, hvor vondt det gjør når hoftene sklir ut av sokkelen? Kan du tenke deg å ha en liten toåring som ser på, så du må knipe igjen øynene så du ikke gråter fordi han blir så lei seg når du gjør det?

Eller hva med nattesøvnen da? Med ergonomisk seng, slik som du kan heve og senke, og seks puter, så spiller det ingen rolle fordi alt gjør så veldig vondt. Så søvnen kommer og går igjennom nettene som blir lenger og lenger, fordi du ligger hjelpeløs og hverken kommer deg opp eller ned alene og du prøver å ikke vekke mannen ved siden av deg som lider av søvnapné og sover med maskin, fordi du vet at han kommer til å ha hovedansvaret for både hus og barn når morgenen endelig titter frem. Hva da, da?

Så har jeg nå gått i mange, mange dager og telt timer, Kalnes Sykehus. Jeg har hatt en Count Down i hodet, fordi man klarer det aller meste når man ser slutten. Selv om jeg vet hvor vondt et keisersnitt er og hvor lang veien tilbake til helsen er, så er det en slutt på dette tunge rundt magen som gjør at jeg ikke kan gå – og så kan man begynne å ta litt smertelindring også, for da er jo ho lille tulla trygt ute.

Men hva skal jeg gjøre nå? Med fem hele dager til? Fem dager hvor hodet eksploderer fordi jeg ikke har «mer å gå på»?

Om enda dét hadde vært det eneste. Fordi jeg dør ikke av fem dager, jeg vet det. Jeg vet at mandagen kommer til å komme uansett om jeg gråter 24 timer i døgnet eller prøver å ta det med et smil.

Problemet mitt er det her, Kalnes sykehus: Da jeg ringte dere tilbake igjen for å forsikre meg om at dette lille marerittet faktisk stemte, så sier hun koselige damen jeg snakket med: Men kjære, det står her «pasienten ønsket avbestilling. Ny time fastsatt.»

Hva er dette da, Kalnes Sykehus? Jeg som både nektet, gråt litt og tryglet om å bli tatt? Du snakket helt fint norsk på telefonen til meg, og norsk navn hadde du også, og jeg er ganske tydelig av meg når det gjelder viktige ting, så en misforståelse er det vel ikke?

Så ble jeg satt videre rundt omkring til diverse andre, hvor jeg til slutt fikk snakke med noen som fortalte at dere har færre operasjonssaler enn gamle Fredrikstad Sykehus, færre observasjonssaler, og fem mindre rom for barselkvinner.

Jeg ble fortalt at du er skapt for fart og teknikk, at pasienter, slike som meg, skal komme raskt inn og bli fikset på, for så å bli sendt hjem så fort som mulig. Tanken er god, Kalnes Sykehus, men nå har jeg blitt fortalt tidligere av flere leger at jeg burde ligge lenger enn de vanlige tre dagene fordi jeg gror så sakte. Fordi jeg får ekstra vondt. Fordi jeg har Ehlers-Danlos Syndrom. Men personen jeg snakket med sa de ikke kunne garantere noe, fordi de trengte alle rom. «Men vi skal prøve å få det til, men blir det veldig kaotisk så har du det nok bedre hjemme enn å ligge her å ikke få hjelp.»

Så da sitter jeg her onsdag kveld, noen timer før jeg skal legge meg og er ganske så redd. Fordi dere skal skjære i meg, og jeg kommer til å være i deres uorganiserte hender. Dere skal håndtere min lille baby som det har tatt meg ni måneder og fryktelig mye smerter å gro frem.

Jeg som har vært så forsiktig og ikke tatt noe medisiner, jeg har spist og trent fordi jeg vet det har vært bra for oss begge – selv om jeg har fått så vondt at kroppen har kjentes som en arm fiende. Jeg har liksom gjort mitt, synes jeg. Og nå vil jeg ikke lenger ha hjelp av dere, fordi dere er så motvillig, selv om jeg vet jeg må.

Jeg var engstelig for keisersnittet til å begynne med, men nå har det gått over i noe mørkere. Noe som jeg ikke helt klarer å snakke meg selv ut av.

Dere har gjort meg livredd.