Spørsmålet om landets Nato-tilknytning splitter norsk venstreside om dagen. Debatten gjenoppliver gamle politiske skillelinjer mellom Norges røde.

I et leserinnlegg publisert i svenske Aftonbladet advarer SVs utenriks- og forsvarspolitiske talsperson Ingrid Fiskaa imot at Sverige søker om medlemskap i den transatlantiske forsvarsalliansen. Fiskaa skriver i innlegget at et medlemskap vil medføre et minsket handlingsrom for svenske sikkerhetspolitiske interesser, og at «Nato har gjort Norge mer sårbart som land». Slike betraktninger trenger en fornuftig imøtegåelse.

For det første er det lite trolig at Sverige (og Finland) får redusert sin evne til å forvalte egne sikkerhetsinteresser i Nato-regi. Et samlet Norden som politisk blokk i Nato kan styrke vår kollektive stilling, en blokk i interesseområdet fra Nordområdene til Østersjøen.

Nato bygger på multinasjonale forhandlinger i sin øvre sivile beslutningsstruktur, her kan Norden styrke seg politisk i alliansen, og senere militærstrategisk i våre nærområder gjennom en samlet væpnet styrkeevne. Sammen med våre nordiske venner kan vi kjempe for mer oppmerksomhet om vår region og våre sikkerhetsutfordringer.

For det andre har Norges medlemskap i alliansen på alle måter styrket vår sikkerhet og gjort oss mindre sårbare. Som Nato-medlem sikres Norge mot eksterne trusler av verdens sterkeste militærmakt USA, og av en lang rekke regionale stormakter som Storbritannia og Frankrike. USAs reelle evne for militær avskrekking og solide kampkraft betyr alt for et lite land med utsatt geografi som vårt.

En slik sikkerhetsmulighet vil både Sverige og Finland få gjennom alliansens artikkel 5. Hvilken aktør kan måle seg med amerikanernes militære kapasiteter? Svaret er at det ikke finnes et troverdig alternativ i dagens kontekst. Hvem kommer oss til unnsetning om SV fikk bestemme i sikkerhetspolitikken?

I dagens situasjon kan man undre seg hvorfor SV fremdeles er imot norsk medlemskap i Nato, og hvorfor en angrepskrig i Europa måtte til for at enkelte i partiet nå ønsker å løfte debatten internt. Til sammenligning på mikronivå starter få husstander å diskutere muligheten for boligalarm etter at innbruddet er et faktum.

Fra et historisk perspektiv kan en også spørre seg hvorfor SVs forløper Sosialistisk Folkeparti (SF) var imot Nato-medlemskap, selv etter den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968, eller gjennom perioder med stor spenning og press fra sovjetkommunismen under den kalde krigen.

SVs aversjon mot Nato henger naturlig nok sammen med partiets eksistensgrunnlag, partiet er grunnlagt på nettopp Nato-motstand. Dypere sett kan noe av denne motstanden sees i sammenheng med en etablert USA-skepsis i partiet, en skepsis som i spørsmål som dette forhindrer en nyansert og empiribasert diskusjon.

For enkelte i SV kan motstanden mot Nato begrunnes i en pasifistisk grunnholdning som har preget den internasjonale venstresiden siden 1800-tallet, en ideologisk grunnholdning som ikke overlever lenge i møte med verdens realiteter.

Interessant hadde det vært å høre hva SVs kjente profiler lokalt og regionalt tenker om Nato-spørsmålet. Hva er de reelle alternativene? Og hvordan kan disse alternativene ivareta norsk sikkerhet like effektivt som amerikanerne i Nato?

Verdenssituasjonen har drastisk endret seg, det bør enkelte på venstresiden merke seg.