I en tid hvor de fleste så frem mot at pandemien etter hvert slapp taket og med det ga håp om normalitet i hverdagen, dreper Putins terrorregime håpet gjennom invasjonen i Ukraina og gjør pandemien nærmest til en parentes. Denne tragedien, som vi bare har sett starten på, har avfødt en rekke reaksjoner både fra enkeltpersoner, organisasjoner og partier i Norge. Blant annet har SV, et parti med tradisjon for utenrikspolitisk engasjement, nå reist debatten om endring i partiets holdning til NATO, et taktskifte som det skal bli spennende å følge frem mot partiets landsmøte neste år.

I 1994 meldte jeg meg ut av SV og inn i Arbeiderpartiet, mye ut fra SVs den gang fastlåste holdning til EU. Partiet skulle mene det samme ved dette årets folkeavstemning om tilslutning til EU som ved folkeavstemningen om EF i 1972, dermed basta. Vi var mange, deriblant Raymond Johansen og Terje Kalheim, som forlot SV den gang i frustrasjon over partiets manglende evne til å orientere seg etter nye realiteter i Europa etter murens fall i 1989.

Nå har det kommet en ny generasjon inn i SVs lederskap som kan løfte partiet inn i en langt mer slagkraftig posisjon. Her er det nok å nevne de tragiske hendelsene vi nå er vitne til, klimakrisens behov for internasjonalt samarbeid, Europas behov for å stå i et fellesskap mot en eventuelt ny Trump-periode i USA og som en mur mot Putins ambisjoner i Europa for å gjenskape «samveldet».

Les også

Franske styrker på plass på Øra

Jeg vet at det er mange i SV som både støtter EØS-avtalen og som ser muligheter i et forsterket klimasamarbeid i Europa gjennom et norsk EU-medlemskap. Derfor er det at spørsmålet melder seg; hvorfor reiser ikke SV også debatten om en nyorientering i forholdet til EU, et tema som er vel så sentralt som forholdet til NATO? Dette vil i så fall også være en utfordring til Arbeiderpartiet som nærmest har lagt tilslutning til EU dødt både grunnet motkrefter i deler av LO og med Senterpartiet i «ryggsekken». Det er bare å ønske SV lykke til med en spennende nyorientering.