Plutselig var det rett å strikke igjen – det hadde mine bestemødre elsket å høre

Strikkehistorie: – Hver jul og til 17. mai fikk vi noe nytt, for det meste omsydd og strikket om, men det var jo nytt for oss, sa farmor da hun fortalte om barndommen sin. Dette bildet er fra Annemor Sundbø utstilling under Strikkefestivalen i Gamlebyen.

Strikkehistorie: – Hver jul og til 17. mai fikk vi noe nytt, for det meste omsydd og strikket om, men det var jo nytt for oss, sa farmor da hun fortalte om barndommen sin. Dette bildet er fra Annemor Sundbø utstilling under Strikkefestivalen i Gamlebyen. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

De siste årene har kvinner i alle aldre strikket. Plutselig poppet det opp strikkekafeer, strikkekinoer, strikke-podkast, egen koftegruppe på Facebook, strikkegudstjenester og strikkefestivaler - for å nevne noe.

DEL

KommentarDette «Brevet fra bladet» er skrevet i anledning helgens Strikkefestival i Fredrikstad.

Året er 1994. Min farmor er da 75 år, og har fått i oppdrag av historielaget å skrive ned sin barndom. Farmor vet at generasjonene etter henne «bare» drar til butikken og skaffer seg det de måtte trenge. Det er nok derfor hun trekker frem viktigheten av hva håndarbeid har betydd for henne – og generasjonene før henne igjen. For hun skriver:

«Mamma sydde det meste av klærne våre, strikket strømper, votter og sokker. Vi hadde hverdagsklær, skoleklær som også var søndagsklær. Vi skiftet med en gang vi kom hjem fra skolen. Hver jul og til 17. mai fikk vi noe nytt, for det meste omsydd og strikket om, men det var jo nytt for oss.»

Da farmor skrev ned dette, var strikking en hobby som oftest ble praktisert av eldre og middelaldrende kvinner – samt kvinner i helsevesenet som hadde med strikkekurven på nattevakt. (Jeg antar at mange av disse strikkerne den siste tiden hadde jobbet på spreng for å få ferdig OL-gensere fra Lillehammer.)

I 1980 kunne Statistisk sentralbyrå (SSB) fortelle at det fantes strikkende kvinner i alle aldersgrupper. Men i 2010 viste den samme undersøkelsen at nesten alle strikkere var eldre enn 67 år.

Men når ble så rett og vrang så innmari rett? Strikkfeberen kom med Dorthe Skappel-genseren og Arne & Carlos’ strikkede julekuler. Rett etter kom Karpe Diem-genseren. Så ble det etter hvert Line Langmoen-genseren, Magnus-genseren og i fjor var det Lothepus-genseren, for å nevne noen. Akkurat nå er det hjemmestrikkede utgaver av de to bølgegenserne til klesmerke Ganni som gjelder.

De siste årene har kvinner i alle aldre strikket. Plutselig poppet det opp strikkekafeer, strikkekinoer, strikke-podkast, det finnes en egen «strikkeverden» på Instagram med alle tenkelige hashtager med strikk, egen koftegruppe på Facebook med 98.292 følgere, strikkegudstjenester og strikkefestivaler – for å nevne noe.

Nå viser en undersøkelse at nesten halvparten av alle norske kvinner strikker. Forbruksforskningsinstituttet SIFO stilte nemlig i fjor spørsmålet: «Har du i løpet av de siste 12 måneder selv strikket eller laget plagg eller andre produkter av ull?»

43 prosent av kvinnene og fire prosent av mennene svarte ja på dette spørsmålet. Utvalget besto av 1.004 respondenter.

Selv er jeg ingen strikker. Men jeg hadde en mormor som strikket. Hun sørget for at alle i familien alltid hadde et lager av fargerike, varme ullsokker liggende. Selv om hun døde for fem år siden, har jeg fortsatt flere par sokker fra henne. Sokker som brukes så fort høstkulden kommer. Og de varmer ikke bare kalde ben, de varmer også hjertet. Det er kjærlighet i hver maske i sokkene mormor strikket til flokken sin. I skuffen har jeg også et par selbuvotter som hun strikket. Og jeg har aldri hatt råd til å kvitte meg med verken lusekoften eller ullgenseren jeg fikk for minst 20 år siden. Selv om de klør noe helt forferdelig, er plaggene også et stykke håndverk. Slikt håndarbeid handler både om minner, tradisjon og arv.

I fjor ble Strikkefestivalen i Fredrikstad arrangert for første gang. Og det ble en suksess. Strikkefolk kom fra hele Østlandet, men også fra Kristiansand og Stavanger – blant annet.

– Vi hadde 22 stands på festivalen, og halvparten av dem har allerede booket for neste år. Utstillerne hadde aldri solgt så mye før – noen har til og med reservert to stands for å få plass til alle varene sine, sa Marit Larsen og Bente Volde Klausen – kvinnene bak i Strikkefestivalen – til FB etter fjorårets festival.

Også i år går festivalen over tre dager, med både strikkecruise, foredrag, markedsboder og mye annet. Nytt av året er gratis strikkekurs for barn. De to kvinnene bak festivalen har søkt – og fått – 30.000 kroner av byjubileet for å tilby kurs. 90 barn har kurset totalt plass til.

Strikkefestivalen er et fantastisk tiltak. Den bidrar til å ta vare på tradisjonene våre. Mine bestemødre hadde elsket det.

PS!

Og om mine egne strikkeferdigheter: Dessverre arvet jeg ikke strikkegenet til mine bestemødre. Selv strikket jeg nemlig min første og eneste genser i 1985 – i håndarbeidstimene på ungdomsskolen. Den var selvfølgelig i lys rosa, en rettstrikket mohairgenser som ble avsluttet med en vrangbord på skuldrene. Jeg strikket ikke fordi det var gøy, men fordi jeg hadde så veldig lyst på en slik genser. Heldigvis for meg hadde jeg en nabo som ofte hadde nattevakter på sykehuset. Og på stille vakter strikket hun ferdig ermene slik at jeg skulle rekke å bruke genseren mens den fortsatt var moderne.

Artikkeltags