Gå til sidens hovedinnhold

St. Josephs hospital i Fredrikstad – 100 år med rivende utvikling

Jan Henrik Lund beretter i kortversjon den 100-årige historien til St. Jospehs hospital i Fredrikstad. Komplekset er bygd og påbygd i flere omganger, og står nå foran en omfattende renovering.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

St. Josephs hospital i Fredrikstad står i disse dager foran en stor og omfattende renovering. Bygningene har huset sykehusdrift i nærmere 100 år, og hospitalets historie strekker seg enda lenger tilbake.

Sykehuskomplekset St. Josephs hospital dekker nesten et helt kvartal på Cicignon og omfatter en rekke bygningsdeler med forskjellig alder. Den midtre delen med den gamle hovedinngangen i St. Josephsgate sto ferdig i 1924 og var da et moderne og svært velkomment tilskudd til Fredrikstads helsevesen.

De første søstrene

Hospitalets historie går tilbake til 1887, da tre søstre av St. Josephs orden ble sendt fra ordenens norske hovedsete i Kristiania for å bistå den lille katolske menigheten her i byen. Nonneordenen St. Joseph-søstrene av Chambéry hadde kommet til Norge tjue år tidligere etter å ha virket i Mellom-Europa siden etableringen i Frankrike på midten på 1600-tallet. Som livslange medlemmer av ordenen viet søstrene sitt liv til å arbeide for de svake i samfunnet, både med undervisning, sosialt arbeid og ikke minst sykepleie.

Som en følge av dette tilbudet ble nærmere to generasjoner Fredrikstad-borgere født på St. Joseph.

De tre søstrene som ankom Fredrikstad i august 1887 fikk straks ansvar for driften av den katolske menighetens skole. Samtidig ble de bedt om å se til eldre og syke i menigheten. De etablerte seg i uthuset i sogneprestens gård i Storgata og innredet rom både for seg selv og for dem som kunne trenge deres omsorg og pleie. Å tilby sine sykepleietjenester også til pasienter utenfor den katolske menigheten var en mulighet for å tjene til livsopphold. Uten selv å kunne skaffe inntekter var de avhengige av almisser og tilskudd fra menigheten for å ha noe å leve av, og selv om de var meget nøkterne, kunne dette bli det minste laget.

Skepsis i befolkningen

Starten på deres lille «hospital», et rom med plass til fire pasienter i senger med halmmadrasser, ble ikke så vellykket som de ønsket seg. Dette var kun noen få tiår etter at katolske ordener i det hele tatt fikk adgang til landet, og befolkningen generelt var skeptiske til de fremmede søstrene med en ikke-luthersk tro, et gebrokkent språk, side svarte kjortler og tett hodebekledning. Men byens leger skjønte raskt at St. Josephs-søstrene kunne gi pasientene deres en vel så god, om ikke bedre, pleie enn byens kommunale sykehus.

Søstrenes popularitet vokste såpass at de snart ble nødt til å utvide tilbudet sitt. Først fikk de overta deler av sogneprestens bolig, hvor stua ble konsultasjonsrom og kjøkkenet operasjons- og behandlingsrom. Etter noen års drift hadde de samlet midler til å kjøpe en egen eiendom bestående av to hus i Ridehusgaten. Eiendommen hadde tilhørt byggmester Erik Olsen og var barndomshjemmet til hans sønn Ole Sverre, den senere landskjente arkitekten. Her ble det ene huset innredet til hospital, det andre var søstrenes bolig. Ikke lenge etter fikk hospitalshuset påbygget en etasje for å dekke behov for plasser.

Nytt moderne hospital i 1924

Etter første verdenskrig opplevde samfunnet begynnende fremskritt innen medisin og pleie, og behovene for nye og bedre lokaler for sykehusdrift meldte seg. Fredrikstad by utvidet det kommunale hospitalet, men dette var stadig fullt og overbelastet. St. Josephs-hospitalet var fortsatt foretrukket av mange, og søstrene la planer for et nybygg. De kjøpte nabotomten i daværende Wergelandsgate, og en testamentarisk donasjon i 1921 gjorde det mulig for dem å sette planene ut i livet. Det nye moderne hospitalet, tegnet av institusjonsarkitekten Victor Nordan, sto ferdig i 1924. Denne bygningen danner fortsatt kjernen i bygningskomplekset, i gaten som senere har blitt omdøpt til St. Josephs gate.

Og det stoppet ikke der. Søstrene hadde gode internasjonale kontakter og skaffet gjennom sine nettverk både impulser, kunnskap og utstyr til driften av sitt hospital. De engasjerte byens leger og nyutdannede spesialister til å ta seg av behandlingen og sto selv for pleie og daglig drift. Arbeidstiden deres var alle døgnets våkne timer, og de førte en streng disiplin både overfor seg selv, sine ansatte og pasientene. Det var morgensang og kveldsbønn i korridorene og varm havresuppe til alle hver dag.

«Født på St. Joseph»

En sentral avdeling på hospitalet var føde- og barselavdelingen. Overgangen fra hjemmefødsler til fødsel på sykehus økte på i mellomkrigstiden, og St. Joseph-søstrene ansatte i 1934 egen gynekolog med ansvar for kvinnehelse og fødsler. Som en følge av dette tilbudet ble nærmere to generasjoner Fredrikstad-borgere født på St. Joseph.

Mange er det som husker barselavdelingens myndige leder sr. Marcia, som ikke minst ble kjent for at hun ved barselkvinnenes avreise takket pent for nå og ønsket lykke til og velkommen tilbake neste år!

Nye utvidelser

Behovet for mer plass til pasienter og behandling gjorde at de to opprinnelige trehusene i Ridehusgaten ble revet og erstattet av nye fløyer mot vest (1936) og mot nord (1955). En siste utvidelse kom med fløyen mot øst i 1965. Her ble det plass til moderne røntgenavdeling, laboratorium og fylkets første barneavdeling.

Landets nye sykehuslov på 60-tallet tilsa at fylkeskommunene skulle eie og drive sykehusene. St. Josephs hospital ble derfor overtatt av fylket i 1972 og innlemmet i sin store nabo, Sentralsykehuset. Noen av søstrene fortsatte som ansatte i noen år til de ble pensjonister. De ble boende i sitt hus i Bjarne Aas gate frem til 1988. Da gikk St. Joseph-søstrenes 100-årige virke i Fredrikstad over i historien.

DPS Fredrikstad

Etter at den øvrige sykehusvirksomheten på Cicignon ble flyttet til Kalnes, rommer St. Joseph-bygningene distriktspsykiatrisk senter (DPS) for Fredrikstad. Sykehuset Østfold har nå besluttet en omfattende rehabilitering av hele bygningsmassen.

I Riksantikvarens Landverneplan for helsesektoren er midtfløyen og vestfløyen av St. Josephs hospital eksteriørmessig vernet for bevaring.

Kommentarer til denne saken