Gå til sidens hovedinnhold

– Livet er ikke alltid rettferdig, dessverre

Artikkelen er over 9 år gammel

– Mine første tanker var: Er det mulig? Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

Thomas Jacobsen (24) sitter tilbakelent i en sykeseng i tredje etasje på Ullevål sykehus. Det er 16 dager siden han fikk sin andre store smell. Første gang, i 2008, gikk det utover bena. Nå ligger også hendene hans helt urørlige på det lyseblå helseteppet.
 

Mange tanker

– Jeg tåler vanligvis en trøkk, og det er ikke ofte jeg gråter av smerte, men i ambulansen på vei til sykehuset i Calgary, gjorde jeg det. Smertene var helt ubeskrivelige, forteller Jacobsen.

Senere er det blitt flere tårer. Innenfor de fire gule veggene på nevrokirurgisk avdeling blir det mye tid til å føle på hjelpeløsheten over å være lam fra halsen og ned, tid til å analysere og tid til å tenke. 24-åringen har spurt seg hvor uheldig det egentlig går an å være. Hvordan det er mulig å pådra seg to så alvorlige skader med få års mellomrom. Men stort sett er tankene positive. De andre fører lite godt med seg.
– Sjansene er små for at man skal få to slike skader i løpet av tre år. Det er ganske unikt. Jeg vurderer nesten å spille på hest i morgen, sier han og smiler bredt.

For humøret er det ikke noe galt med. Latteren og selvironien sitter løst. Sjarmen virker på sykepleiere så vel som trenere og landslagskolleger.

Pågangsmot

I 2009, ett år etter at han ble taklet i en innebandykamp og ble lam i bena, oppsøkte Jacobsen kjelkehockeymiljøet. Allerede etter ett år, ble Fredrikstad-gutten kaptein på landslaget. Både trener Morten Haglund, og lagkamerater så tidlig hva han var god for.

– Thomas har pågangsmot så det holder, og behandler folk med respekt. Man blir ikke kaptein, man er kaptein, sier Tommy Rovelstad, som overlot kapteinsbindet til Jacobsen da han selv bestemte seg for å legge kjelken på hylla.

Rovelstad er blant kameratene som trofast besøker 24-åringen, og som nærmest engstet seg syke da de den første dagen i desember fikk beskjed om at Jacobsen var skadet under en kamp mot USA.

24-åringen selv, husker hvert eneste øyeblikk etter den fatale taklingen.

Skjønte at noe var galt

– Det var 20 sekunder igjen av kampen, USA ledet 7–2 og pucken lå bak vårt mål. Jeg skulle hente den, og som alltid kikket jeg meg rundt for å se om noen motstandere var i nærheten. Jeg fikk ikke øye på noen, men i løpet av det uoppmerksomme sekundet jeg ser ned på pucken, kommer en amerikaner i stor fart. Det var ingen stygg takling, hockey er en fullkontaktsport, også jeg er glad i å spille tøft. Men i dette øyeblikket var jeg helt uforberedt, muskulaturen var helt avslappet da han taklet meg i brystet. Jeg traff vantet og merket med det samme at noe var galt. Jeg ble liggende, og da fysioterapeuten kom og ville ta av meg hjelmen, ba jeg han om å la meg ligge. Jeg hadde ingen følelse i armene, og fryktet det verste. For å være ærlig, var jeg livredd, forteller han.

– Jeg har lært mye av Dagfinn Enerly. Blant annet hvordan man kan finne glede i det aller minste, sier Thomas Jacobsen (24).

Privilegert

På sykehuset kunne legene raskt slå fast at det ikke dreide seg om noe brudd. Ifølge fagfolk har nakken fått en rystelse, noe som kan føre til tap av førligheten i en viss periode. Nå, drøyt to uker senere, ser prognosene lovende ut, skal vi tro Jacobsen.

– Jeg er sikker på at jeg skal bli bra i armene, det er også derfor jeg er så positiv. Hadde det vært et brudd, ville situasjonen vært annerledes. Jeg føler meg faktisk privilegert – om det er et ord jeg kan bruke – over at jeg fikk en smell i nakken uten at det ble store skader av det. Ikke alle er like heldige, sier han.


Men litt utålmodig er han. Overgangen fra toppidrettslivet med 30 treningstimer i uken, til å sitte urørlig i en sykeseng, er stor.

Posesnus

– Plutselig følte jeg meg veldig funksjonshemmet. Som rullestolbruker kan man gjøre stort sett det man har lyst til, bare armene fungerer. Nå må jeg ha hjelp til selv den minste ting, forteller Jacobsen.

Fordi han ikke er i stand til å påkalle sykepleiere ved å dra i snoren som henger over sengen, er han nødt til å blåse i et gummimunnstykke festet til en alarm, når han trenger help. Og det er ofte. Småting, som å klø seg på nesen, pusse tennene eller svare mobiltelefonen, er umulig når armene ikke lystrer.

– Jeg får ikke engang tatt meg en snus. Det er helt krise, humrer 24-åringen, som måtte gå over til posesnus da mamma Lise nektet å ha befatning med løstypen.

Saken fortsetter under bildet
Thomas Jacobsen

– Enkelte har ymtet frempå at dette kanskje er en gyllen anledning til å slutte. Det har ikke skjedd ennå, men jeg har trappet ned litt, smiler han, og kikker ned på mobiltelefonen som ringer for andre gang på kort tid. Et ukeblad ønsker å prate, i likhet med veldig mange andre pressefolk fra hele landet. Interessen rundt det som har skjedd, er stor.

Angrer ikke

– I løpet av det første døgnet i Norge, fikk jeg over 30 anrop på mobilen. Det ble litt for mye, jeg har ikke noe stort behov for PR, men det er bra for idretten, smiler han.

– All PR er god PR, sier de jo. Etter dette går jo «alle» rundt og snakker om kjelkehockey. Det kan altså komme noe godt ut av noe vondt, legger han leende til.

Saken fortsetter under bildet
Thomas Jacobsen

Til tross for at skadene er kommet på idrettsarenaen, angrer ikke 24-åringen på at han begynte med innebandy eller kjelkehockey.
– Den tanken har ikke streifet meg en gang, konstaterer han.
– Jeg har kun hatt positive opplevelser med idretten.

For livet ville nok fortonet seg ganske annerledes dersom brystbenet ikke hadde truffet en spiss kant i vantet den skjebnesvangre kvelden i oktober 2008.

Nytt perspektiv

– Hadde jeg ikke blitt lam i bena, ville jeg heller aldri blitt noen toppidrettsutøver. Jeg ville snarere vært en halvlubben snekker fra Fredrikstad som spilte innebandy på hobbybasis, humrer han.

Isteden har det altså blitt karrière av kjelkehockey, OL-deltagelse, mange gode venner og leilighet på Røa i Oslo.
– Jeg mener at alt skjer av en grunn. Jeg tenkte vanligvis ikke slik, men dette har gjort noe med hodet mitt. Man finner en indre styrke, noe som klarer å dra deg opp fra det hullet du har falt ned i. Man får et nytt perspektiv på livet, og opplever at man kan prestere det utroligste. Livet er ikke alltid rettferdig. Det må man godta, og så må man gå videre.

Kommentarer til denne saken