Jeg opplevde å stå stille og sønderknust tilbake etter å ha mistet. Jeg mistet den eldste sønnen min Daniel, et vakkert, inspirerende og kunnskapsrikt menneske som beriket livet mitt hver dag i 27 år. Et menneske som selv valgte seg bort fra dette livet.

Valget Daniel tok må jeg forholde meg til. Hver eneste dag. Et valg som har skapt svært mange tanker og mange ubesvarte spørsmål. For den som kunne ha gitt meg svarene, finnes ikke lenger.
Å erfare en slik katastrofe på kropp og sinn, fører til dager, netter, timer og minutter hvor lysten eller viljen til å finne veien videre fullstendig opphører.

Jeg var på vei til å miste meg selv fullstendig. Jeg var på vei til å gå til grunne – i sorgen.

Livet er et usikkert prosjekt er tittelen på en bok skrevet av overlege og professor Ingvard Wilhelmsen. Og slik må vi faktisk innrømme at det er. Livet er et usikkert prosjekt. Et prosjekt som kan føles svært urettferdig, utfordrende og noen ganger nærmest ulevelig. Som når sorgen over tap paralyserer deg, og du føler at du verken har lyst eller kraft til å bevege deg videre. Alt du vil er å forsvinne. Fra deg selv – og inn i sorgen.

Sorg oppleves svært individuelt. Det har jeg nå lært etter å ha møtt mange i min situasjon.
I min sorg ble jeg egoistisk. Og «blind». Blind for det verdifulle som sto rett foran meg. Min fantastiske yngste sønn, og svært mange andre verdifulle mennesker som jeg er så heldig å ha rundt meg.

Men da sorgen herjet som verst, visste jeg ikke hvordan jeg skulle takle den. Jeg sto inne i noe forferdelig tungt og svart – og det helt uten bruksanvisning eller veiledning. Uten noe som sa meg hvordan jeg skulle komme ut til lyset og gleden igjen.

I lang tid, var det eneste jeg maktet å slepe meg ut i Torsnesskogen. Bena gikk på kommando. De hadde liten lyst, men som en god venninne sa og stadig sier og stadig har rett i: «Det går an å ta seg litt sammen!».

Jeg tok det sønderknuste meg sammen så godt jeg kunne. Og gikk. Jeg måtte finne min egen vei ut av dette, jeg måtte skape og «skrive» min egen bruksanvisning. Jeg måtte finne mine egne stier til det jeg tidligere hadde rommet av glede, håp, mål og drømmer. Og da jeg, etter hvert, ved å gå mye og lenger og lenger, fant tilbake til en slags styrke, hadde jeg ett mål i sikte; å finne tilbake til lyset, gleden – og meg selv.

 

LETTERE Å BÆRE SORGEN: – Det ligger erfaring og dyp visdom i begrepet «å gå det av seg», skriver Torill Stokkan.

På en av disse turene kjente jeg plutselig på det praktiske ved begrepet: «å gå det av seg». Jeg kjente mentalt at ord og begreper vi så lett og ubevisst omgir oss med, faktisk «hjelper». Det ligger erfaring og dyp visdom i begrepet «å gå det av seg».

Sorgen blir faktisk lettere å bære om du går. Den styrken jeg fant ved å gå, førte igjen til at jeg fant styrke til bevege meg tilbake og inn i alt som før hadde vært en helt naturlig del av meg, det som hadde skapt og skaper gleden i meg; og som beveger meg: mennesker, musikk, kunst, filosofi og litteratur.

Igjen og igjen har jeg måttet feste lit til at dette hjelper. Å gå. Være i bevegelse. Bli beveget. Og det har hjulpet. Og det hjelper fortsatt. Og jeg tror de som ønsker det, de som klarer å «ta seg litt sammen» og vil det, vil finne styrke og glede i det «å gå». Det hjelper oss til å finne tilbake til «å se», oppleve og sanse. Det hjelper oss til å føle sekunder eller minutter av gledesstunder. Og kanskje er det akkurat det lille som skal til, der og da – for at vi skal komme oss videre.

Men husk, sorgen er en gjenganger. Den kommer ofte tilbake og banker på. Den forsvinner aldri helt.

Sorgarbeid handler om gjentagelse. Og når den banker på, handler det om å finne tilbake til bevegelsen som førte deg videre. Dette handler nemlig om de berømte «tre skritt frem og to tilbake.»

Men glem da aldri at du har kommet ett skritt videre. Det er det som teller.