– Jeg hadde fått litt mage, men den indre følelsen av å skulle bli mamma var viktigere. Derfor var tapet av noe som kunne blitt, den forventningen som plutselig forsvant, det verste da jeg spontanaborterte.
Det sier Kristin Gudbrandsen fra Jeløya. Hun har akkurat gitt ut boken «Nærhet og atskillelse – en beretning om å miste barn i svangerskapet».
LES OGSÅ: «Her der det dødt!» De sa det sånn. Kort, hardt og brutalt
– Føler seg mislykket
Tirsdag 3. februar kommer hun til Litteraturhuset i Fredrikstad for å snakke om sorgen etter spontanaborten. Under arrangementet, som er i regi av Sorg og omsorg, skal Gudbrandsen også lese fra boken.
– Mitt mål med boken er å si at det er lov å sørge. Jeg har fått mange tilbakemeldinger, og alle sier at det er på høy tid at noen snakker om temaet, forteller Gudbrandsen.
LES OGSÅ: Usymmetrisk, men like hel
– For selv om det er mange som opplever spontanabort, er det få som prater om det, sier Gudbrandsen.
– Hvorfor tror du det er slik?
– Det er nok flere årsaker. Det kan skyldes den gamle oppfatningen om at en kvinne skal bære frem barn, og når man ikke lykkes, er det skambelagt for noen. Andre føler seg kanskje mislykket, til tross for at det ikke har rot i virkeligheten, svarer Gudbrandsen.
Hun var 12–13 uker på vei da hun mistet barnet natt til 7. august 2012. Gudbrandsen hadde to barn fra før og visste godt hva både svangerskap og morsrollen innebar av glede og forventning. Dermed ble også sorgen voldsom fordi hun tydelig så hva som gikk tapt.
OM SORGEN: Kristin Gudbrandsen brukte tre måneder på å skrive bok om spontanaborten. Først to år etter var hun klar for å publisere den.
Skrev et farvel
– En rekker å tenke og planlegge veldig mye på tolv uker som gravid. Da jeg spontanaborterte, kjentes det ut som om jeg mistet en kroppsdel, sier Gudbrandsen.
– Men en uke etter spontanaborten satte jeg meg opp i sengen og skrev et farvel til barnet som ikke ble. Følelsene ble for store, og ordene ble min utvei. Å skrive ble min måte å fordøye sorgen på.
Gudbrandsen vil gjerne gjøre temaet kjent for flere. Hun har blant annet holdt foredrag for sykepleiestudenter.
– Mitt viktigste råd til helsepersonell er at man ikke kun skal si at det er vanlig å spontanabortere. Å anerkjenne følelsen er minst like viktig. Det er nemlig noe av det mest uvanlige jeg har opplevd.