Gå til sidens hovedinnhold

Sommeren som ble så viktig i livet mitt, alene med geitene og mine egne tanker

«Hvorfor skriver jeg om dette? Antagelig fordi jeg er lærer og mor og ser at noe er i ferd med å forsvinne. Noe viktig er i ferd med å gå tapt. Noe jeg sliter med å sette ord på.»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg husker barnerommet mitt. Det vil si ett av dem. Det så riktignok ganske forferdelig ut. Jeg hadde lakkert veggene der inne, til min fars store forferdelse en gang jeg var hjemme alene, med spraylakk fra Biltema. Det skjedde i et øyeblikk da jeg hadde følt meg som en graffitikunstner. Jeg hadde besøk av en venninne. Vi var på rommet sammen nesten hver dag etter skolen. Og som så mange andre ganger sto vi nå og hoppet i senga med hver vår gjenstand i hånda (det kan ha vært alt ifra hårbørste til kjøkkensleiv). Volumet på CD-spilleren var på det høyeste, (den kunne gått litt høyere, men da ville man sprengt høyttaleren).

Vi sang, høyt, det høyeste vi kunne, og antagelig hjerteskjærende falskt, til en engelsk sang. Vi var ikke stødige i engelsk, vi kunne heller ikke teksten. Men jeg husker godt denne følelsen av å hoppe opp og ned og synge noe som lignet litt på engelsk det høyeste man kan kunne. Og holde på slik i en evighet til flere andre favorittlåter, til vi falt om av utmattelse på det krøllete sengetøyet og holdt på å le oss i hjel. Jeg husker denne følelsen som en slags form for ekte frihet.

Og det er dette rommet jeg vil snakke om. Det rommet hvor vi er fri fra andres blikk. Fri fra den nedkjølende effekten det har på oss når vi vet at vi blir eller lett kan bli utsatt for eksponering som fører til andres blikk på oss.

Jeg mener bare å si at du er ikke slem hvis du ber barnet ditt eller ungdommen din om å legge vekk telefonen når hun eller han gjør lekser eller leker.

Når vi vet at andre ser på oss, da ser vi også mer på oss selv. Altså, andre observerer oss, dermed observerer vi oss selv nøyere. Men i det øyeblikket vi slutter med dette, i det øyeblikket vi er fullstendig fri fra andres eller vårt eget blikk, når vi slapper av og tenker og reflekterer fritt, sammen med kun oss selv eller noen vi virkelig ønsker å ha så nær, da skjer den viktigste dannelsen av selvet. Nettopp da slapper vi av og utvikler vår egen personlighet. Dette rommet er for meg hellig.

Det er et faktum at unge mennesker med helt unike personligheter, med et enormt potensial inne i seg, blir regulert og styrt fra svært tidlig alder. Ikke i form av at noen griper inn med makt og tvinger noen til å handle annerledes, men kun ved hjelp av den myke makten, ved overvåkende blikk, andres blikk på seg, og så sitt eget. Jeg regner med det er unødvendig å nevne tilgangen på foto og videokamera og delingen på sosiale medier som Snapchat, Instagram, TikTok og Facebook.

Hvorfor skriver jeg om dette? Antagelig fordi jeg er lærer og mor og ser at noe er i ferd med å forsvinne. Noe viktig er i ferd med å gå tapt. Noe jeg sliter med å sette ord på.

Jeg er den siste som ville sagt «alt var bedre før». Jeg elsker teknologiske fremskritt som øker livskvaliteten min. Jeg elsker elsykkelen min, den trådløse høyttaleren, tilgangen på uendelig mengder musikk, informasjon og ikke minst Google Maps, siden jeg ikke eier stedsans. Men vi må også tørre å snakke om hva som går tapt når vi nå ukritisk har kastet oss på dette hurtigtoget av digital og teknologisk utvikling. På den måten kanskje vi kan klare å ta vare på det som er viktig og avgjørende for et godt liv samtidig som vi er med på denne digitale usynlige revolusjonen (som det blir kalt) med hurtigfart inn i fremtiden.

Jeg har ofte tenkt på en sommer. En sommer som står klarere for meg enn alle andre somre. Det var den sommeren jeg jobbet som budeie. Hvorfor var den så viktig? Jeg hadde satt inn en annonse i «Bondebladet» og fått napp. Jeg ble kjørt opp på fjellet i nærheten av Rondane. Der var jeg alene på en seter med 87 melkegeiter. Jeg ble hentet en gang i uka for å handle mat på Ringebu, og kjørt tilbake igjen for så å være overlatt til meg selv igjen en ny uke. Meg og geitene og en elghund jeg hadde fått låne (som ble min beste venn den sommeren) siden jeg var litt redd for å gå på utedoen alene om natten.

Jeg trengte å komme meg litt vekk fra alt, folk, festing, trengte å få ro til å høre mine egne tanker. Jeg hadde knapt nok et speil. Og det var ikke noe internett. Telefon hadde jeg. Jeg kunne sende sms. Men utenom det var det så stille. Og rundt meg i denne enorme stillheten fantes ikke stort annet enn mektige fjell, brekende geiter, kvitrende fugler og frisk luft.

I dette rommet hvor ingen hadde blikket på meg, hadde jeg heller ikke blikket på meg selv. Det gikk lenge mellom hver gang jeg dusjet og det gikk lenge mellom hver gang jeg så meg i speilet. Jeg bare var. Jeg gjorde morgenstell og kveldsstell. Gikk med geitene til fjells. Reparerte skigard, plukket multer og gikk i mine egne tanker og drømmer. Men dette er kanskje det viktigste poenget. Det var mine egne tanker og drømmer. Totalt upåvirket av noe annet eller noen andre.

Det slår meg nå at dette rommet som er så nødvendig for vår egen personlige utvikling, for at vi skal bli selvstyrte individer, det var det denne sommeren var så rik på. Og nettopp derfor den har blitt så viktig i livet mitt.

Jeg mener ikke å si at alle burde jobbe som budeie (selv om jeg tenker at mange av de ungdommene jeg møter hver dag hadde hatt godt av en sommer på fjellet uten Iphone og nett). Jeg mener bare å si at du er ikke slem hvis du ber barnet ditt eller ungdommen din om å legge vekk telefonen når hun eller han gjør lekser eller leker. Du er ikke slem hvis du insisterer på en spillekveld på hytta uten telefoner.

Og kanskje er det sunt å huske på de viktige tingene i livet, de som har gjort og gjør oss til helt unike, tenkende, frie og blomstrende skapninger. Dette er bare mine tanker. Men de er i alle fall mine.

Kommentarer til denne saken