Gå til sidens hovedinnhold

Som kirke må vi fortsatt ta et tydelig oppgjør

«For kristne mennesker og for kirkene var det svært krevende at terroristen brukte kristne symboler og paralleller fra kirkehistorien i sin analyse.»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er ti år siden 22. juli 2011. Det sies at tiden leger alle sår, men det sies ikke at den tiden det tar å lege sårene, er lang. Ordtaket nevner heller ikke at arrene sårene har gitt, fortsetter å være der. Vi har denne våren blitt vekket opp til at mange hundre mennesker bærer dype arr og hos mange av dem er ikke sårene grodd og med jevnlige mellomrom fortsetter de å verke.

Det var ingen tragisk ulykke som rammet statsansatte og ungdommer på sommerleir. Det var et bevisst politisk angrep. Han ville drepe for å bekjempe det statsmakten og Utøya-leiren står for, et inkluderende og mangfoldig Norge.

Noen forsøkte å gjøre morderen syk. For de av oss som har vært tett på politisk motiverte voldshandlinger og massakrer er tankegods med påfølgende voldshandlinger velkjent. Det som sjokkerte mange av oss var at en våre egne var villig til å dra konsekvensen av retorikken om en kulturkrig som florerte i det offentlige rom og som fortsatt gjør det. For kristne mennesker og for kirkene var det svært krevende at terroristen brukte kristne symboler og paralleller fra kirkehistorien i sin analyse av hva som er i ferd med å skje i Europa og Norge. Som kirke må vi fortsatt ta et tydelig oppgjør med dette tankegodset og denne retorikken.

Men det er et større sjokk at terrorhandlingen 22. juli for ti år siden ikke har ført til mindre hat og voldsretorikk, men at den er snarere blitt forsterket. Fortsatt bruker kristne meningsytrere krigsmetaforer i sin samfunnsanalyse og lager en vanhellig allianse med antisemitter, islamofobe miljøer og fanatiske anti-sosialister, globalt eksponert ved stormingen av den amerikanske Kongressen 6. januar i år, daglig tilstede i blogger og hatmails. Mest rystende er det at de som overlevde massakren på Utøya mottar personlige hats- og voldstrusler.

De ti årene som er gått siden 22. juli 2011 har vist oss at vi aldri må overse slike holdninger. Holdningene sprekker ikke når de fremtrer i offentligheten. Påvisning av at deres holdninger og retorikk fører til voldsutøvelse og terror viser seg å ha liten påvirkning utover enkeltpersoner som kommer til sannhets erkjennelse. Av de mange i Norge som sluttet seg til nazi-bevegelsen frem til 1945, ble de fleste passive og noen tok et oppgjør med det de hadde vært med på og blitt forført inn i. Men en ikke ubetydelig gruppe fortsatte å holde fast på sine holdninger og forsvarte sine handlinger – også sin deltagelse i folkemordene på øst-fronten, helt til vår tid. Det bør lære oss at dokumentasjon og fakta ikke er tilstrekkelig forsvar mot disse menneskefiendtlige ideene.

I tiden rett etter terrorhandlingen mobiliserte vi massivt for det jeg i en refleksjon i 2013 kalte «nestekjærlighetens fellesskap». Jeg står fortsatt inne for en visjon for samfunnet som er preget av nestekjærlighet, utvikler inkluderende felleskap og anerkjenner alle menneskers verdighet og rettigheter.

Det er fortsatt nødvendig å minne ledere i politikk, religion og næringsliv om Fridtjof Nansens ord fra 1921 om at nestekjærlighet er realpolitikk. I dag betyr det å legge til rette for og inkludere minoriteter, bekjempe klimakrisen og de økende økonomiske forskjellene mellom rik og fattig globalt, regionalt og nasjonalt. Vi trenger å tegne visjonen av et mangfoldig, bærekraftig og inkluderende samfunn for alle. Det kan vi stå sammen om på tvers av religiøse skillelinjer og politisk overbevisning.

Les også

Gjør nestekjærlighet til realpolitikk. Biskop Sommerfeldt om folkekirkens oppdrag i det vestlige Viken

Men vi vet også at vi må være tydelige på at det finnes holdninger og handlinger som må avvises. Det kristne menneskesynet er realistisk. Vi vet at mennesket har stor kapasitet til å gjøre det gode og storslåtte. Men vi vet også at menneskets iboende kapasitet til å gjøre det onde, til å praktisere hat og vold også er meget stor. Som kirke må vi være enda tydeligere på at ekskluderende retorikk og hatutsagn ikke hører hjemme i den kristne livstolkningen – eller i et nestekjærlig samfunn. Det er ikke nok å fremme nestekjærlighet, vi må også tydelig ta avstand fra retorikk, ideer og handlinger som står nestekjærligheten imot.

Kirken må alltid ha nestekjærlighet som sitt verdikompass. Som samfunn må vi enda tydeligere bekjempe rasisme, antisemittisme, homofobi og hatretorikk. Vi må faktisk fastholde at menneskerettigheter for alle er en del av den norske grunnloven og underminering av disse slik vi ser mange eksempler på når overholdelse av dem utfordrer egne politiske holdninger, må avvises og marginaliseres. De skal ikke forstås, men avvises.

Ved denne ti-årsmarkeringen må vi som kirke og samfunn utvetydig gi alle dem som har arr og sår etter massakrene 22. juli vår sterke støtte. Vi kan ikke som kirke og samfunn akseptere at de må gå alene, deres byrder må vi alle være med og bære. Sammen med dem må vi utvikle et fellesskap som i handling avviser hatets og ekskluderingens retorikk. Slik kan vi virkeliggjøre «aldri mer 22.7».

Kommentarer til denne saken