Covid-19 restriksjoner er nødvendig: men når det store fellesskapet sliter – hvordan går det da med dem som allerede hadde utfordringer i utgangspunktet?

Mange mennesker med utviklingshemming har både mindre og løsere tilknyttede sosialt nettverk, sammenlignet med dem uten utviklingshemming. Fravær av gode sosiale nettverk gjør oss alle sammen mer sårbare i en situasjon hvor samfunnet stenger ned. Legger vi til ulike kognitive vansker i tillegg, slik som vansker med å forstå og tolke den nedstengte verden rundt oss, forsterkes antagelig disse utfordringene ytterligere.

Der hvor mange i samfunnet vårt har kunnet fortsette å arbeide tilnærmet normalt eller med enkelte begrensninger, samtidig som vi i en viss grad også kan pleie våre nære sosiale nettverk, ser derimot livet ganske annerledes ut for mange med utviklingshemming. Når arbeidsplassen og dagsentrene stenges ned, eller korøvelser og fotballtrening stenges på grunn av pandemien, blir denne gruppen ekstra utsatt for ensomhet og med tilstøtende risiko for å utvikle uheldige og uønskede tilstander.

Mange mennesker med utviklingshemming er redde for smitte og lukker seg inne, i det som ofte er små leiligheter med få bevegelsesmuligheter. Dette medfører at ensomheten kan bli enda mer prekær enn i den vanlige hverdagen når arbeid og aktiviteter er borte eller sterkt redusert.

Vi ser ofte at en del av utfordringen i hverdagslivet handler om en manglende evne til å mestre og opprettholde en viss struktur i hverdagslivet – en god del av bistanden fra hjelpeapparatet handler nettopp om å gi hjelp til å opprettholde hverdagsrutinene, i tillegg til at kontakten med arbeidsplasser og fritidsaktiviteter er av stor betydning for ens egen velvære.

Dessverre er det betydelig økt risiko for uhensiktsmessige følger, slik som en forverret psykiske helse, når den strukturen og aktiviteten som ligger i arbeid/dagsentertilbud og fritidssysler, forsvinner og mange blir overlatt til seg selv. Det er dessverre ingen automatikk i at bistanden i hjelpeapparatet økes og kompenseres i takt med at dag- og fritidstilbud trappes ned. Når mennesker blir overlatt til seg selv, under disse betingelsene og i sin ensomhet, risikerer vi at det for mange kan innebære en flukt inn dataspillenes verden/tv/sosiale medier.

Skjermen blir raskt det viktigste alternativet for å fylle opp både tiden og meningen med tilværelsen. En slik tilværelse stimulerer verken til egen utvikling eller til forebygging av psykiske plager, og det er høyst tvilsomt i hvilken grad en slik tilværelse bidrar til å bygge opp og/eller utvikle sosiale bånd. Isolering og ensomhet bidrar neppe til fysisk aktivitet og sosial kontakt, og nettopp dette er viktige faktorer som kan fungere forebyggende på å unngå utvikling av mer alvorlige lidelser som angst og depresjon i neste omgang.

Vi har alle kjent på redselen for smitte i større eller mindre grad. De fleste har kanskje erfart at det ikke blir noe bedre å holde denne redselen og de skumle tankene helt for oss selv. Det å dele tanker rundt dette temaet kan bidra til både forståelse og at vi får avreagert på en ellers vanskelig situasjon. Men hvordan får mennesker med utviklingshemming hjelp til dette?

I fravær av sosiale nettverk risikerer de at slike bekymringer økes fremfor å reduseres. I tillegg er det rimelig å hevde at arbeidsplassen er en viktig arena for å møtes og snakkes om begivenheter som skjer rundt oss, og at fraværet av denne arenaen gjør oss ekstra sårbare, særlig hvis vi i tillegg ikke har mange andre arenaer å spille på.

Mennesker med utviklingshemming blir – som oss alle – påvirket av pressens fete overskrifter om pandemien; risikoen for å dø og særlig hvis en allerede har underliggende plager, hvor mange har blitt smittet og dødd i dag, budskap om at nå sprer smitten seg, vi har ikke kontroll osv. Hva skjer når man eksponeres for denne type kommunikasjon – overalt – samtidig som rommet for å snakke om dette reduseres i fravær av de faktorene som til vanlig utgjør det trygge og kjente i hverdagen?

For pårørende er det krevende å være foreldre når man ser at de nære og kjære ikke får den kvalitative gode oppfølgingen vi mener de bør ha i den type unntakstilstand vi lever under i dag. Noen velger å overtale barna til å flytte hjem, slik at foreldrene kan bidra til å gi en struktur, stabilitet og kontinuitet i hverdagslivet. Uansett hvilke løsninger man finner som pårørende er det hevet over enhver tvil at tiden man bruker i samvær med sine funksjonshemmede barn ligger på et svært høyt nivå sammenlignet med det som var tilfellet før mars 2020. Tatt i betraktning at man allerede i forkant av pandemien antagelig lå langt over gjennomsnittet for kontakt mellom voksne barn og foreldre – sammenlignet med «det normale».

Det er ikke godt å vite hva vi som samfunn skal gjøre under en slik krise og med de restriksjoner som en verdensomspennende pandemi medfører. Men, vi bør ikke glemme at når de øverst ved bordet begynner å slite i hverdagen, med slikt som ensomhet og manglende motivasjon – da kan det være verdt å stopp opp og reflektere over hvordan det går med dem som i utgangspunktet satt aller nederst ved bordet.

Les også

Etter Furutun-saken: Jobber for å få til medvirkning etter modell fra Sarpsborg

3. desember er FNs internasjonale dag for funksjonshemmede. Dagen skal bidra til bevisstgjøring om situasjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne og stimulere til tiltak som kan gi like muligheter til alle mennesker – uansett funksjonsevne. •• 18.00 Innlegg fra Jon-Ivar Nygård, Ordfører •• 18.15 Likeverd og likestilling ved Anett Nilsen, Likeverdalliansen •• 18.45-19.00 Pause •• 19.00 Brukerombudet Barbro Wærnes - Hva opptar innbyggerne i Fredrikstad? Pårørendesentret ved Mai Ida Haakafoss- Informasjon om senteret •• 19.30 E-helseavdeling. Erik Sletten - Velferdsteknologi - hvor står kommunen i dag- og hvor går veien videre?