Gå til sidens hovedinnhold

Smittesituasjonen i barnehager og skoler fremstilles unyansert

«Hvis vi skal snakke om konsekvenser for barnehage- og skoletilbud, så må vi begynne å snakke om antall barn som har vært smittet på skolen – ikke blitt det.»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det ble en brå overgang til pappaperm. Høsten og vinteren har vært noe av det mest arbeidskrevende jeg har opplevd som yrkesutøver. Nå er jeg hjemme med min ett år gamle sønn. Jeg vet jeg er heldig, så jeg har ingen grunn til å klage. Rastløs som jeg er, går mye av tiden når guttungen sover med på å følge med i nyhetsbildet. I dekningen av koronapandemien synes jeg Fredriksstad Blad nok en gang viser seg som en lokalavis av ypperste klasse. Avisen formidler et bredt spekter av både følelser og fakta knyttet til pandemien.

I det siste har det vært stort fokus på situasjonen i Fredrikstads barnehager og skoler. Flere har tatt til orde for å åpne den røde verktøykassen, uten å bli hørt, verken av kriseledelse eller kommuneoverleger. Det hevdes at smittetallene er for lave. Jeg har ikke tenkt til å ta den diskusjonen nå, men jeg klarer ikke la være å nevne at FHIs føringer er offentlig informasjon, og slik jeg leser dem, så mener i hvert fall jeg at handlingsrommet til å vurdere det definitivt er tilstede. Men som sagt, det er ikke det jeg har fokus på her.

Senest i lørdagens papiravis kunne vi lese at det er lite videresmitte i disse virksomhetene, og at andelen «smittet i barnehage/skole» er relativt liten. Jeg tror at nettopp den massive jobben som er gjort av dem som «har skoa på», i samarbeid med kommuneoverlegene og smittesporingsgjengen, er en vesentlig årsak til at man frem til nå har hatt relativt få smittetilfeller i Fredrikstads barnehager og skoler. Når de samme folka høyt og tydelig roper om hjelp og handlingsrom, så bør vi andre lytte – ikke bruke den gode jobben de har gjort mot dem. Det sies at den som har skoen på vet best hvor den trykker.

Les også

Det verste med pandemien? Redselen for å bli supersmitter, for å ta livet av mine foreldre

Statistikk må forstås i en sammenheng, og jeg ønsker å sette fokus på noen aspekter rundt smittesituasjonen i barnehager og skoler som ikke kommer godt nok frem. Jeg mener statistikken rundt smittesituasjonen i barnehager og skoler fremstilles på en unyansert måte.

Hvis en elev blir smittet på skolen blir hen raskt satt i isolasjon og nærkontaktene i karantene. Ved smitte i en husstand blir ofte resten av familien smittet etter hvert. Når elevens tre søsken også blir smittet, blir dette registrert som én x «smitte på skolen» og tre x «smitte i hjemmet». Det er jo ikke feil, men alle tilfellene er jo skolerelatert. Jeg mener dette blir underkommunisert i det offentlige ordskiftet, både lokalt og nasjonalt, senest i onsdagens artikkel på f-b.no.

Dessuten har smittetilfellene konsekvenser for mange flere barn og unge enn bare den ene tellestreken i statistikken. Jeg har lyst til å fortelle om noen mennesker jeg kjenner:

■ Nevøen min, Sander, er fem år. I løpet av januar måtte han og resten av avdelingen i barnehagen i karantene to ganger fordi noen hadde vært i barnehagen mens de var smittsomme. For en femåring er 20 dager en evighet…

■ Moren til 6.-klassingen Andreas jobber på en skole i Østfold. Hun ble smittet på jobb og Andreas ble smittet av henne. Det var verken Andreas eller moren klar over da han møtte til time på sin skole. Barn har jo gjerne få symptomer. Likevel måtte 40 barn i nærkontaktkarantene og omtrent like mange søsken i ventekarantene.

■ Nabojenta Tuva går i tiende. Hun er opptatt av å bli klar for videregående. Det siste skoleåret har hun og klassen hennes beveget seg inn og ut av karantene, gult, karantene, gult, rødt, hjemmeskole o.s.v… Hun forteller at hun er lei av å aldri vite hva slags skole som møter henne neste morgen. Skal hun på skolen, Teams, eller begge deler? Siden 1. mars har foreldrene hennes fått 25 Vigilo-meldinger om organisering, endrede planer o.l. Tuva ønsker seg stabilitet, selv om det kanskje betyr noen færre timer fysisk tilstede på skolen.

■ Kameraten min, Gøran, er lærer. Det siste halvåret har han vært i totalt sju karantener. På grunn av dette begynner det å bli ganske mange timer og dager hans elever har manglet lærer eller hatt digital skole..

Disse fire eksemplene er autentiske, og ikke unike. Det er flust av lignende eksempler. De har dessuten det til felles at ingen av karantenesituasjonene har oppstått som en konsekvens av videresmitte i barnehage eller skole. Det rammer likevel barna i barnehagen og elevene på skolen hardt. Hvis vi skal snakke om konsekvenser for barnehage- og skoletilbud, så må vi begynne å snakke om antall barn som har vært smittet på skolen – ikke blitt det.

Vi må snakke om hvor mange barn som har vært i karantene, antall dager de har vært i karantene og hva dette gjør med kvaliteten på opplæringstilbudet deres. Det har i grunnen fint lite å si om selve smitteoverføringen skjer på skolen, hjemme, fritiden eller bussen. Jeg synes i grunnen det er litt trist å lese at helt reelle problemstillinger fra virkeligheten blir møtt med en såpass unyansert bruk av smittestatistikk.

Les også

Regjeringen åpner for bruk av munnbind på videregående skoler

Kommentarer til denne saken