Skal det ikke bli slutt på elendigheta?

Først nesten to år med pandemi og nedstenging, så begynner en skyteglad russer å tro han er Peter den store med spesialoppdrag fra noe opphøyd. Når det at det heller ikke regner, også blir negativt, så skjønner du kanskje at det er mørke tider.

Men stålsett deg, det skal bli verre!

Det begynte med «strømsjokket». Jo da, for oss som er vant til å betale lavpris eller enda mindre for en attraktiv vare som jo kan merkes med «det grønne skiftet» lenge før dette inntreffer, er det selvsagt bistert å måtte betale både det dobbelte eller tre- og fire-ganger’n for å få litt glød i lyspæra og lunk i panelovnen.

Hurdalskameratene skrøt etter hvert brautende at de «skulle ta regninga». Jo da, staten (altså du sjøl og naboen) har bidratt, men likevel har du siden i fjor høst nok betalt mer enn det dobbelte av hva du pleier. Det svir!

Men ikke i felleslomma. Den sprenges!

Vi i Norge er jo ikke særlig avhengig av gass på forbrukssiden, men mange bedrifter har på grunn av at også gassen var råbillig tidligere, droppet strøm og fyrer gass. Vel, Vladimir den Store, gasseksportøren, valgte å strupe krana en smule, og dermed opplevde Europa plutselig gasspriser som snuste på tiganger’n.

Hvis du synes dobbel strømpris i Norge gjør vondt, kan du forsøke å forestille deg hvordan briter og italienere hadde det når de prøvde å holde varmen eller lage middag.

Så er det maten som også legger på seg. Ikke den naturlige måten, men prismessig. Når alle såkalte innsatsfaktorer går opp, sier det seg sjøl at også sluttprisen må stige. På samme vis med drivstoff. Når oljeprisen stiger fra 20 til 120 dollar fatet og kronekursen faller voldsomt mot dollar, burde de fleste kunne skjønne at prisen i pumpa også stiger til himmels.

Og oljeprisene stiger ikke med tvang, men ved at noen er villig til å betale overprisen.

At rundt ti avgiftskroner per liter drivstoff renner rett i felleskassa burde jo være hyggelig også for «vanlig folk», men det er jo vanlige mennesker med smale økonomiske marginer, som virkelig får kjenne på slike prisøkninger.

Det er altså «vanlig folk» som betaler den virkelige blodprisen.

Folk skriker da at vi jo er oljeprodusent og oljeeksportør, og det skal vi gledes over! Det er derfra pengene til strømstøtte og «mer til vanlig folk» kommer fra. Men akkurat som med strømmen går energien begge veier, og Norge importerer drivstoff!

Mongstad, der vi knekker råolje ned i produkter som bensin, diesel, parafin og så videre, eksporterer mesteparten av sin produksjon og dekker visst ikke mer enn 40 prosent av vårt eget forbruk av diesel og bensin. Tidligere fantes det også et raffineri på Slagentangen, men det ble faktisk nedlagt i fjor på grunn av dårlig økonomi.

Så oljeeksportøren Norge importerer altså det meste av sine raffinerte oljeprodukter!

Faktisk en god del fra landet vi ikke lenger ønsker å snakke om eller med.

Verden er altså rar.

Når prisene går opp kalles det på finspråket inflasjon, og da får dresskledde økonomer rynket panne. Motgiften er renteheving. Da binder man opp mer av folks penger. Folk handler naturlig nok mindre, etterspørselen reduseres og det skal gjøre at prisøkningen forhåpentligvis synker til sentralbankens drømmenivå på to prosent!

Problemet er jo at dette også går ut over vanlig folk dobbelt. Prisstigning og renteøkning er ikke dobbel moro, men dobbelt ille!

Det svir altså fra alle bauger og kanter.

Men som en av de dresskledde litt ufølsomt uttrykte det: Vi kan bare takke oss sjøl! Dette har vært annonsert lenge. Vi har nemlig lånt penger tilnærmet gratis i ti år. Ikke bare til hus og hjem, men også til bil og båt og ferie og fyll.

Renter har bare vært et ord, og mange har faktisk sutret for at de ikke har hatt noen renter å trekke fra på selvangivelsen. Vel, de er på vei!

Nå varsles det kanskje to prosent renteoppgang i løpet av det nærmeste halvannet året. Har du én million i gjeld betyr det tjue lapper mer i renteutgift i året. Skylder du fem millioner betyr det hundre! Hundre tusen, altså. Minus det trøstende skattefradraget på 22 prosent.

Kanskje vi ikke skulle ha kastet oss ut i disse ville budrundene som har drevet boligprisene?

Skjønner du da at gamliser som husker 15 prosent renter på 1990-tallet, rister på hodet over all sutringa? Med fem millioner i gjeld ville det gitt 750.000 kroner i rentefradrag på selvangivelsen. De fleste av oss vanlige folk ville blitt forhatte nullskattytere, men hvor vi skulle funnet pengene hen, er en helt annen sak. Det ville ikke blitt mye til verken mat eller strøm.

Vi kommer nok ikke dit.

Den gang forsøkte man vel også desperat å «beskytte kronekursen» med renteoppgangen. Det hjalp ikke det heller, og siden har Sentralbanken brukt renten for å holde inflasjonen i sjakk eller stimulere den, slik det har vært det siste tiåret.

Gratis er altså ikke lenger gratis, men det blir nok ikke så ille som det var, men det blir definitivt verre.

Men ikke klag, du burde ha visst! «There’s no such thing as a free lunch!»