(Nettavisen): Lørdag kveld skal årets deltakere i «Skal vi danse» ut på parketten for andre gang, og kjempe om å få være med videre i konkurransen om å bli Norges beste kjendis i selskapsdans.

Forrige uke var deltakerne i ilden for første gang, der blant andre Birgit Skarstein fikk stående applaus fra salen og hele 28 poeng fra dommerne.

– Jeg er så utrolig stolt av dere. Jeg vet at du er en sterk person, og var aldri i tvil om at du ville lykkes også på parketten, sa dansedommer Trine Dehlie Cleve fra Lillestrøm etter dansen, og la til at hun er veldig stolt av at Skarstein og partneren Philip Raabe nå har bevist at man også kan danse med rullestol.

Flere skeptikere

Allerede før Skarstein og dansepartneren hadde vist frem dansen sin for aller første gang forrige lørdag, var det flere skeptikere i sosiale medier.

Flere mente at det ble urettferdig for de andre deltakerne at en med et handikap kunne konkurrere på lik linje som de uten et handikap. Kritikerne mente blant annet at Skarstein ville vinne på sympatistemmer, og at det er en umulig oppgave for dansedommerne å bedømme dansen på lik linje som de andre.

Da Skarstein imponerte med en førsteplass på dommernes poengliste under premieren, raste skeptikerne enda mer. Noen hevdet at Skarstein ble forhåndsdømt og ikke dømt på dansen.

Dette har fått dansedommerne – med lillestrømlingene Trine Dehlie Cleve og Egor Filipenko i spissen – til å se rødt.

– Jeg gidder ikke lese slikt, men jeg har forstått at jeg må forholde meg til det. Jeg blir mektig provosert over at noen skal mene noe om min jobb som dommer, uten å i det hele tatt har snakket med meg eller kjenner meg, sier dansedommer Trine Dehli Cleve til Nettavisen.

Provosert

Ifølge Cleve er det i dette tilfellet skeptikerne som selv forhåndsdømmer.

– De dømte Skarstein allerede før de så henne danse. Og de dømmer oss dommere uten å engang vite hvordan vi gjør jobben vår. Jeg tror at alle som så Birgit danse på lørdag, sitter igjen med den samme følelsen som oss: At rullestoldans har noe å gjøre i «Skal vi danse», sier Cleve.

Dansedommer Merete Lingjærde stiller seg bak kollegaen, og er helt enig.

– Jeg tenkte umiddelbart at da vi alle kom med 7-erne at nå er vi forutinntatt. Men her er det andre som forhåndsdømmer, ikke dommerne. Her har andre allerede tenkt at hun skal dømmes mildere fordi hun sitter i rullestol, noe som ikke er sant, sier hun til Nettavisen og fortsetter:

– Fra et danseprofesjonelt ståsted var alt hun leverte strålende. Så tenker jeg at før kritikerne går bananas så må de høre våre bedømminger over tid.

Gått på kurs for rullestoldans

Ifølge dansedommerne er det altfor tidlig å trekke konklusjoner basert på én danseopptreden. Alle kjendisene bedømmes ut fra sine egne forutsetninger og progresjonen de gjør utover i konkurransen. Birgit Skarstein har sine krav som dommerne ser etter.

– Man kan jo også si at det ikke er rettferdig at en med dansebakgrunn skal konkurrere mot en som ikke har det, eller at en som er topptrent skal konkurrere mot en som aldri har trent i hele sitt liv. Forskjeller vil det alltid være – men vi bedømmer ut fra progresjonen og forutsetningene personen har, sier dansedommer Tore Petterson.

Han forteller at samtlige av dommerne har gått på kurs for rullestoldans. Trine Dehli Cleve har på sin side erfaring med å bedømme profesjonell rullestoldans fra tidligere.

– For Birgit sitter mye av dansen i hoftene. Hun må kunne bevege rullestolen uten å bruke armene, noe som er svært krevende. Det krever en enorm stødighet og presisjon. Man ser fort om rullestolen ikke flyter. Da blir det hakkete i dansen, slik som det kan bli når en danser i utakt, for eksempel, forklarer hun.

– Dansen sitter i overkroppen

Ifølge Merete Lingjærde sitter uansett mye av dansen i overkroppen. Dette blir selvsagt noe dommerne kommer til å vektlegge enda mer på Skarstein gjennom deltakelsen.

– Åpenbart kan jeg ikke se på fotarbeidet til en som sitter i rullestol. Dans er for alle, rullestoldans må kunne eksistere. Samtidig er det noen kriterier som er helt like, grasiøsitet, uttrykk, gjenskape det gjenkjennelige og essensen i de ulike dansene. I dans ligger veldig mye i overkroppen. Jeg har flere ganger sagt at vi kan danse uten bein og armer, for i min verden springer alle bevegelsene ut fra torsoen – ut i armer og bein. Vi kan ikke leve uten hodet, hjertet og ryggraden, sier hun.

Egor Filipenko kan forstå at det kan være vanskelig for seerne å vite hva dommerne er ute etter i en rullestoldans.

– Det blir jo annerledes å dømme rullestoldans kontra en vanlig dans, men vi ser jo etter de samme tingene bare på en annen måte. En seer vil ikke helt forstå det, og det skjønner vi jo. Men de kan egentlig ikke si så mye om det som oss som kan det fra før. Og dette beviser jo bare tydelig at vi trenger mer av det, for vi er ikke helt vant til det, sier han.

– Så må vi ikke glemme at det er eksepsjonelt imponerende at hun i det hele tatt kan holde seg oppe og danse på den måten. Hun er så musikalsk, det er ikke lett. Så får vi håpe publikum får lære litt mer i de kommende ukene. Sett deg i en rullestol og prøv selv, det er ikke lett, avslutter han.