I forrige uke ble det ropt alarm om vold og trusler blant ungdom i Fredrikstad – også digitalt. Det er alltid sjokkerende, men dessverre ingen overraskelse for oss som har jobbet med det digitale i dette feltet i mange år.

Fremdeles, i 2022, 14 år etter iPhone kom i salg i Norge og de fleste har konstant tilgang til digitale tjenester, ser vi at barn og ungdom ofte må håndtere de digitale aspektene av livet alene. Uten at ansvarlige, brysomme og kjærlige voksne som er nok til stede.

Det kan ofte virke som voksne ikke forstår at unges digitale liv er vevd sammen med det ikke-digitale sosiale livet enten er på skolen, i nærmiljøet eller på andre arenaer, og vi vet at barn og unge mellom 9 og 18 år bruker nesten like mye tid sammen digitalt og på nettet som på å treffe venner fysisk.

Det bør være godt kjent at flere unge opplever negative opplevelser med mobbing, hatytringer, skadelig innhold, uønskede seksuelle meldinger og ufrivillig bildedeling på nett i tillegg til alt det positive i den digitaliserte hverdagen. Samtidig har verken barn og unge eller voksne tilstrekkelig kunnskap om at lover, regler ansvar og forventninger til hvordan vi behandler hverandre og vår evne til å forstå konsekvensene av valgene vi tar også gjelder det vi gjør digitalt.

Både politiet og rektoren i Fredrikstad tar heldigvis dette alvorlig nok til at de nå går ut og varsler. Det som har kommet til syne nå må ha pågått over lang tid, gjennom mange nivåer og nå har det toppet seg og kommet til syne også for oss som ikke er involvert.

I tillegg til at problemet for ungdommene nå er synliggjort viser det også hvordan vi som samfunn og fagmiljø ikke har lyktes tilstrekkelig med vårt ansvar og samfunnsoppdrag tilknyttet digitalisering av hverdagen.

Vi må lykkes gjennom kompetanse, forståelse, prioritering, reell tilstedeværelse og etablere tillit. Da fungerer forbud, fordømming og sensur sjelden godt uansett hvor fristende det kan være for voksne som er berettiget bekymrede og skremt – slike tiltak leder gjerne også til at barn og ungdommer i enda større grad skjuler for de voksne hva som de som opplever og er involvert i.

Samarbeid er alltid en nøkkel til suksess, spesielt i og etter overgangen fra at alt var fysisk og analogt til at det digitale nå er en så sentral del av hverdagen. I dette tilfellet får vi inntrykk av at det er godt samarbeid mellom ulike instanser, men er det nok og godt nok for å håndtere hvordan det digitale krysser grensene for fordeling av ansvar?

Situasjonen som er kommet til syne nå tyder ikke på det.

Dermed er det også fristende stille spørsmål ved om samarbeid i praksis handler om notater og paragrafer eller praktisk handling, og om det involverer barn, ungdommer og foreldre eller i hovedsak handler om voksne som møtes i arbeidstiden. Vi håper de spørsmålene kan besvares med beroligende svar.

Skolen kan ikke gjøre alt alene, verken det forebyggende eller håndtere alle problemene som kan oppstå. Likevel har skolen et stort ansvar sammen med foreldre, ungdommene selv og alle de andre profesjonelle fagmiljøene som politi, helse, utekontakt med flere. Så er spørsmålet om vi som samfunn har, eller vil, lykkes over tid med å tilføre kompetanse nødvendige ressurser for både å forebygge og håndtere både de største krisene og de mer utbredte problemene mange møter.

Vi våger påstanden om at det har vi opplagt ikke!

Nå må vi som by, lokalsamfunn, nærmiljø, profesjonelle etater, foreldre og ungdommer håndtere disse problemene – håndtere den nå og godt. Samtidig må vi nå også virkelig begynne det langsiktige arbeidet med å gjøre oss klare for å håndtere den digitaliserte hverdagen sammen fremover.

Barn og ungdommer trenger voksne som bryr seg – også når det er ubehagelig, som evner å bistå, som evner å sette seg inn i situasjonen til de unge og bidra til den nødvendige tilliten til at de unge involverer de voksne både når det er nødvendig men også før.

Det vi gjør digitalt er lovregulert og det har ekte konsekvenser. Nylig har også Stortinget vedtatt en egen straffebestemmelse som forbyr deling av bilder og filmer av krenkende eller åpenbart privat karakter uten å ha fått tillatelse.

Det er veldig og på høy tid, men skal vi lykkes må vi unngå at problemene blir så store at det lovverket blir nødvendig å ta i bruk.

Samtidig som vi nå håndterer de mest presserende problemene nå må vi også forberede oss på bli bedre på dette. Kompetansen i fagmiljøene må økes, samarbeidet på tvers må styrkes, det må etableres tilstrekkelig med ressurser og tid og det må være tilstrekkelig fokus på å jobbe og snakke med barn, ungdom og foreldre – ikke bare om!