Det var mange som hadde møtt opp til dagens minnemarkering i Fredrikstad, og tankene gikk først og fremst til Fredrikstad-jenta Lejla Selaci og alle de andre som mistet livet på Utøya 22. juli 2011.

Dohrmann Nilsen valgte å fokuser på at ungdommene ikke har latt seg skremme av terrorhandlingen, men at de i stedet står styrket i fellesskap.

– Han ønsket å skape frykt, men det klarte han ikke. Vi er styrket og samholdet har aldri vært sterkere. Ungdommene i Norge har vist at vi ikke lar oss skremme, sier 18-åringen, som selv bare var 10 år gammel da tragedien utspant seg på Utøya.

– Jeg tenkte ikke på politikk den gangen, men jeg husker at jeg først ble redd da jeg skjønte hva som foregikk. Deretter gikk redselen over til sjokk og deretter til sinne. Jeg snakket mye med foreldrene mine om dette, og ikke minst så bearbeidet vi dette på skolen. Det er jo en hendelse som bare synker mer og mer inn. Det er noe man aldri glemmer, sier Dohrmann Nilsen, som opplevde mandagens markering som verdig.

– Oppmøtet var bra, og jeg tror de som var der koste seg. De deltok aktivt og alle sang med på allsangen. Det så ut som om de hadde det godt. Det var fint, sier han.

Les også: Elfet Selaci mistet datteren Lejla på Utøya 22. juli – Nå har hun og Lejlas bestevenn knyttet et helt spesielt bånd

Minnetalen

Her kan du lese hele nestlederens tale som ble holdt i Lykkebergparken:

I dag markerer vi den mørkeste dagen i moderne norsk historie. For nøyaktig 8 år siden ble 77 mennesker massakrert av en høyreekstremist. De var våre medborgere, våre venner, våre barn, og de ble massakrert, ene og alene som følge av deres politiske syn.

Fredrikstad AUF mistet også to av våre kjære medlemmer, Lejla og Andrine. Lejla, daværende leder i Fredrikstad AUF, var energisk, sprudlende og inkluderende. Hun sto opp for de svake, og sa alltid ifra om urett. Andrine, daværende nestleder i Fredrikstad AUF, var alltid blid, snill og omtenksom, og fant seg godt til rette i AUF. To flotte jenter, med et brennende politisk engasjement. De ønsket et samfunn for alle, og på grunn av det opplevde de den største urett.

At dette kunne skje i Norge var utenkelig, og for meg og mange andre AUFere som har møtt opp på denne markeringen tror jeg det fortsatt er virkelighetsfjernt at noe slikt har skjedd. Fordi dagens generasjon AUFere, vi opplevde aldri 22. Juli direkte. Selv var jeg ti år, og politikk var knapt på hjernen min. Men det er nettopp derfor denne markeringen er viktig, fordi selv om vi ikke kjente ofrene personlig, må vi aldri glemme. Vi må aldri glemme hva høyreekstremisme og hat fører til. Vi må aldri glemme at 22. Juli var et angrep på AUF og sosialdemokratiet.

Når vi i dag har en nestleder i et regjeringsparti som omtaler 22. Juli påminnelser som et politisk kort. Når vi har nynazister som marsjerer i gatene. Når overlevende fra Utøya-terroren mottar drapstrusler, da er ikke ett minutts stillhet nok, da er ikke blomster nok. Kampen slutter ikke før høyreekstremismen er bekjempet.

Når jeg forberedte denne appellen, gikk jeg på YouTube fordi jeg tenkte at jeg kunne ta noe inspirasjon fra Jens og Harald sine samlende og inspirerende taler etter terroren. Kommentarfeltet var skremmende. "Du bør være glad de ble drept", "Terroristen er en folkehelt" og "Stoltenberg er en landsforræder". Dette var høyreekstremistenes ord, og selv om de er få, er de høylytte.

Men dette stopper ikke dagens AUFere. Jeg vet at Lejla og Andrine hadde vært stolte, hvis de hadde visst at høyreekstremismen ikke skremmer oss, men motiverer oss til å kjempe dag ut og dag inn for et sterkere fellesskap og for vår felles fremtid. De hadde blitt stolte hvis de hadde visst at AUF er større enn noen gang før, og at om bare en uke, skal 1000 ungdommer atter en gang møtes på Utøyaleiren, 40 av dem er fra Østfold.

Der samles vi fordi vi er motiverte til å kjempe for de sosialdemokratiske verdiene. Utøya er min øy, Utøya er hver og en AUFer sin øy, og selv om vi alltid minnes 22. Juli, er denne øya også et håp for fremtiden. Vi brenner mer enn noen gang før for et inkluderende samfunn, og dette med Lejla og Andrine i tankene. Vi må aldri glemme 22. Juli, vi må aldri glemme Lejla og Andrine, fordi dette handler ikke om ett minutts stillhet, men et helt livs kamp

Varaordførerens åttende markering

Varaordfører Kari Agerup holdt også tale ved mandagens markering.

– Det var en fin markering, og vi fulgte den formen vi har hatt på 22. juli-markeringen de siste årene. Det er en verdig og god markering, sier Agerup, som fremholder viktigheten av å minnes det som skjedde på Utøya.

– Dette er en hendelse vi aldri må glemme. Hverdagen viser at det kan gjenta seg. Vi så jo også at noen hadde tegnet hakekors på 22. juli-minnesmerket i Tønsberg natt til mandag. Det er viktig å aldri glemme, sier Agerup, som har deltatt ved minnemarkeringen samtlige åtte ganger siden 2011.

– Jeg har vært på jobb 22. juli hver eneste sommer, og derfor har det vært helt naturlig å være til stede på markeringen, sier varaordføreren, som savner flere politiske kolleger fra Fredrikstad under markeringene.

– Dette er ikke et Arbeiderparti-arrangement, men det handler om ytringsfrihet. Jeg synes det er rart at ikke flere deltar, sier hun.

Kari Agerup kjent også Fredrikstad-jenta Lejla Selaci og Sarpsborg-jenta Andrine Bakkene Espeland som begge omkom etter terrorhandlingen.

– Det er ufattelig trist å tenke på. De var på riktig sted til feil tid. Det var to jenter som hadde tatt et viktig verdivalg i livet sitt, og det er bare trist at de nå er borte, sier hun.

Kari Agerups tale

Her kan du lese hele talen som Kari Agerup holdt i forbindelse med minnemarkeringen.

Kjære alle sammen!

Velkommen hit til denne enkle minnemarkeringen i dag 22.juli! Det er fint å kunne samles, minnes,- men også se fremover, og være våkne for at noe tilsvarende aldri skal kunne skje igjen!

22.juli 2011 skjedde det som aldri kunne skje, det som aldri skulle skje, vi fikk tydelig og forferdelig se hvor store konsekvenser enkeltmennesker handlinger kan få!

77 liv ble brutalt revet vekk i Regjeringskvartalet og på Utøya, i et angrep på demokratiet, på en politisk bevegelse og på ytringsfriheten.

Fredrikstad mistet to av sine beste ungdommer, leder og nestleder i AUF, Leila og Andrine.

På Utøya ble deres fremtid tatt fra dem, på Utøya, hvor fellesskap og samhold står sterkt, og hvor troen på demokrati, toleranse, solidatritet og ytringsfrihet er viktige bærebjelker i det sosialdemokratiske ståsted.

Til Utøya drar man fordi man har tatt et valg om hvilken retning man ønsker for sitt eget liv og for samfunnet.

Leila og Andrine hadde tatt dette valget, de var bare på rett sted til feil tid!

Åtte år er gått siden vi mistet noen av våre kjære og over 200 skadde og sårede vendte hjem med sår i sjelen og minner som ingen skulle behøve å få.

Åtte år siden èn mann ønsket å sette en stopper for den norske samsunnsmodellen og stanse oss fra å leve livene våre basert på solidaritet, samhold og fellesskap, verdier som er bærende elementer i et sosaldemokrati som Norge.

Vi fikk tydelig og forferdelig se hvilke store konsekvenser enkeltmennesker handlinger kan få.

Det viser oss samtidig at det betyr noe, hvilke holdninger hver og en av oss har, hva vi velger å bygge livene våre på. Og hvordan vi velger å bruke det til beste for hverandre og samfunnet vi lever i!

Etter 22.juli kan vi aldri igjen tillate oss å tenke at våre meninger og holdninger er uten betydning. Vi må møte hver dag, rustet til kamp for det frie og åpne samfunnet vi er så glade i!

Til dere unge vil jeg si! Dere er vårt korrektiv, vårt mot og vårt håp. Det er dere som skal forme og bestemme hvilket Norge vi skal ha i årene fremover. Hver og en av dere er umistelige. Før kampen fra Leila og Andrine videre!

Gjerningsmannen oppnådde det motsatte av det han ønsket.- Han utløste ikke hat og hevntanker, men kjærlighet og samhold. Dette viste rosetogene oss! Og i dag samles mange rundt minnesmerkene.

La oss fortsatt være der for hverandre, la oss minnes de som gikk bort og ikke glemme de som er tilbake!

La oss heller ikke glemme alle som gjorde en formidabel innsats mens terroren sto på og ikke minst i etterkant. Ingen var uberørt etter 22.juli 2011!

Så la oss ikke glemme det samhold, den omsorg og medfølelse som rosetogene frembragte, den ringen det norske folk i 2011 slo om demoktatiet vårt. Vi må ikke glemme!

For de som ikke husker fortiden er dømt til å gjenta den!

Vi må ta vare på ytringsfriheten, men aldri la hatefulle og rasistiske ytringer stå uimotsagt. Vi må bekjempe radikalisering og demme opp om fordommer, hat og intoleranse, og vi må være på, både i lokalsamfunnet, i vennegjengen, blant kolleger, - eller rundt middagsbordet. Vi må vise at våre felles verdier er veien til et bedre samfunn, - et samfunn hvor det er plass til alle. Vi skal tenke over hva vi sier, vi skal utforder hatretorikk og ekstremisme.

Vi skal være med å gjøre byen vår til et godt samfunn for alle, - uavhenig av tro, legning eller hudfarge! Vi skal vise toleranse, mangfold og inkludering.

Bare på den måten kan vi makte og hindre at ekstreme tanker og ideer får ny grobunn!

Sammen kan vi være med å gjøre en forskjell, for ondskapen kan drepe et menneske, - men aldri beseire et folk!

Vi skal aldri glemme, men vi må leve videre!