Renessansehagen på Isegran er ikke en hvilken som helst hage. Det er en historisk hage som hører organisk sammen med Den gamle hovedbygningen på øya, bygget ca. 1740. Dette huset er knyttet til de forsvarselementene som gjør øya så historisk interessant. Inkorporert i huset er også deler av en militær vaktbu fra så langt tilbake som midten av 1600-tallet.

Plantegning fra 1740 over hus, hage, lysthus og locum fantes på Riksarkivet. Denne tegningen ble utgangspunkt for den nitide reetableringen av hagen med tilhørende småhus. Et arbeid som startet i 1984. Universitetet i Oslo samarbeidet godt med kommunens folk om prosjektet, og drev i 30 år en arkeologisk feltstasjon her. Noe mange av byens voksne befolkning sikkert husker godt.

Hagen er en typisk renessansehage, og valg av planter er gjort av fagfolk på universitetet (UMB) på Ås. Hver plante her har en historie som knytter dem til den historiske epoken som her er forsøkt gjenskapt.


I arbeidet med å restaurere det historiske miljøet på Isegran fikk arkeolog Erling Johansen, sammen med solide fagfolk fra Riksantikvaren og fra kommunens parkvesen, hevet en forfallen øy til en perle. I tiden etter at pionérene la inn årene, har frivillige tatt seg av hagestellet. I dag framstår hagen som en godt vedlikeholdt historisk hage. (Dessverre forfaller de to små husene nederst i hagen, da disse ikke har vært prioritert for restaurering, antakelig av økonomiske grunner?)

At selve hagen framstår som velholdt, har ikke kommet av seg selv. Det har krevd, og vil framover kreve, mye innsats fra frivillige som kommer til hagen for å bidra til å ta vare på kulturhistorien vår, der denne hagen virkelig hører hjemme. Innsatsen er verken betalt av kommunen eller inkludert i noe prosjekt. Tvert i mot: Dugnadsarbeiderne er ikke organisert og det finnes ikke noen forening med medlemsmøter og valg. Altså en svært billig løsning for kommunen.

I Fredriksstad Blad intervjues prosjektører som vil starte grønnsaksdyrking på Isegran. De uttrykker ønske om å knytte seg til Renessansehagen. Fra mitt ståsted kan jeg ikke se en hagefaglig sammenheng her.