Seher Aydar vokste opp i Fredrikstad, men har senere flyttet til Oslo. Dette er et innlegg av Aydar i Avisa Oslos serie «Oslodebatten».

Les også

Her er Fredrikstads ukjente stortingspolitiker

Stortingsbygget var noe vi sto utenfor. Politikere var dresskledde mennesker som var langt unna, men beslutningene var nære: Avgjørelsene som ble tatt påvirket livene våre direkte, men menneskene bak var bare bilder i aviser og stemmer på TV. Det var ingenting med en politiker jeg kunne relatere meg til. «De» var noe annet enn «oss.»

Nå står jeg ikke bare utenfor Stortinget. Det siste året har jeg også vært inne på Stortinget, som stortingsrepresentant.

Jeg kommer ikke fra en rik familie. Vi hadde ikke en stor bokhylle hjemme. Jeg har bodd i de mest utskjelte områdene i Oslo: Grorudddalen, Grønland og Holmlia, der jeg fortsatt bor

Jeg tar ut øreproppene og tar imot

Når du sitter i Stortingssalen kan du høre lyden av markeringer på utsiden. Jeg har nemlig ropt mye utenfor, og jeg har alltid tenkt at de ikke hører oss. Men den som vil, kan høre. Det synes jeg er fint. Når jeg er ferdig med arbeidsdagen og setter meg på bussen hjemover, så hender det at noen vil gi meg tilbakemelding. Jeg tar av øreproppene og tar imot. Du er alltid stortingsrepresentant, uansett hvor du er, men det virker som at alle andre ble fortere vant til tanken enn jeg ble.

Sånn var det på valgnatta også. Folk gratulerte meg, og sa «vi klarte det!» Men jeg begynte å innse det først dagen etter. Da han renholderen ga meg tommel opp der jeg spiste frokost, og hun i resepsjonen sa: «Dette gir håp.» Det var da jeg skjønte at det var virkelig.

Jeg var blitt valgt av folk til å representere. For å være helt ærlig, så var jeg stolt, glad og skikkelig redd samtidig.

Selv om jeg aldri trodde det, så er jeg på Stortinget nå. Samtidig har livet utenfor blitt mer krevende for flere. Min jobb har vært å representere folk, folk som har det vanskeligere i dag enn da jeg ble valgt inn, og i en tid folk føler maktesløsheten ovenfor økende priser.

Jeg har vært usikker på hvordan jeg skal være en stortingsrepresentant, når jeg identifiserer meg mer med dem som ikke har råd til tannlegeregninga, enn med dem som kan avgjøre om det skal bli gratis. Jeg har brukt det siste året på å finne ut av hvordan Stortinget faktisk funker. En ting er klart: Det kreves langvarig arbeid av mange. Det er et lag med folk som spiller sammen, sentrer og skaper sjanser. Sammen drar de den ballen i mål.

Sånn er politikken også. Utholdenhet, lagarbeid, og huske at det er mange kamper som skal spilles. Men i motsetning til fotballen, så handler vårt arbeid om folks livsvilkår.

Jeg stoppet opp. Ristet i meg selv. Husk hvem du er. Husk hvem du representerer

Et sted det er greit å jobbe ekstra hardt

Mye av jobben vår handler også om hva du gjør det til. Heldigvis er det ikke noe du trenger å finne ut av alene. Partiene har en stortingsgruppe og ansatte, som fungerer som et godt felleskap hos oss i Rødt. Sammen finner vi ut av veien fra å ha en god sak du vil kjempe for, til å faktisk ta det opp på Stortinget med mål om å skape forandring. Det har vært sene kvelder, lange møter og bunker med dokumenter å lese. Etter noen måneder ble jeg ordentlig redd for å bli en som graver seg så mye i papirer at jeg kanskje ikke representerer godt nok.

Da stoppet jeg opp. Ristet i meg selv. Husk hvem du er. Husk hvem du representerer. Jeg kjenner fortsatt på redselen for å ikke være bra nok. Jeg vet ikke om vi noen gang kan riste av oss tanken om at vi innvandrere og kvinner må jobbe hardere enn alle andre. Men er det et sted jeg tenker det er greit å jobbe ekstra hardt, så er det på Stortinget.

Noen rare, uskrevne regler, litt som i High School-filmer

Livet på Stortinget er full av skrevne regler om hvordan ting skal gjøres. Det er også noen rare, uskrevne regler, litt som i High School-filmer. Det er for eksempel noen bestemte bord i restauranten som «tilhører» ulike partier. Der setter du jeg ikke. Jeg gjorde den feilen en gang. Da vi skulle spise lunsj var det kun ett ledig bord. Det var Senterpartiets. De er hyggelige folk som tok det med et smil, men «alle» synes det var dristig. For «alle» skjønner jo at du ikke setter deg der. Aldri mer.

Det er regler om hva slags klær du kan møte opp i, og bommer du grovt her er det ikke bare en sjarmerende feil. Da må du skifte. Adidastrøya mi ligger pent igjen i skapet når jeg skal i stortingssalen. Når jeg kommer på jobb henger jeg fra meg genseren, og tar på meg blazeren. Jeg tar av sneakersa, og på meg noen svarte sko som jeg måtte kjøpe.

På Stortingets høytidelige åpning, når kongen kommer og folk stiller opp i bunad, da stilte jeg opp i kurdisk folkedrakt. Det er fint at det er mulig å være norsk folkevalgt, med sine røtter synlig. Det er viktig å være seg selv, også når det er annerledes enn resten. Men det er alltid et valg du tar, hver dag.

Avstanden mellom folk og folkevalgte

Jeg har vært usikker på hvordan være en stortingsrepresentant, når jeg identifiserer meg mer med dem som ikke har råd til tannlegeregninga, enn med dem som kan avgjøre om det skal bli gratis

Jeg kommer ikke fra en rik familie. Vi hadde ikke en stor bokhylle hjemme. Jeg har bodd i de mest utskjelte områdene i Oslo: Grorudddalen, Grønland og Holmlia, der jeg fortsatt bor. Jeg har vært en av de som får innvandrertallene opp på skolene jeg har gått på, stedene jeg har bodd. De som får statistikken til å se «dårlig» ut for pressen og politikerne. Men dagen etter valget ble jeg plutselig omtalt som positivt tall i statistikken. Det hadde aldri vært så mange flerkulturelle på Stortinget. Det hadde aldri vært så mange kvinner på Stortinget. Det hadde aldri vært så mange fra Rødt på Stortinget. Hva som er negativt eller positivt er avhengig av øyet som ser, men jeg sluttet aldri å være den jeg var dagen før valget. Det nye er bare at vi ikke bare er utenfor lenger, men også innenfor.

Jeg har lært at politikere ikke bare trenger å være en type folk, slik jeg trodde da jeg var yngre. Vi har en lang vei å gå, men vi er flere som går den sammen. Da kan kanskje avstanden mellom folk og folkevalgte bli mindre. Det håper jeg at jeg kan bidra til.