Du humrer kanskje inni deg nå? Det gjør ikke jeg. Dette er blodig alvor. Varteig gress er på topp tre på min hatliste over bortebaner jeg besøker. Å møte to meter høye bønder på en humpete gressbane midt inne i svarteste sarpeskogen, er rett og slett ikke noe spesielt ålreit. Legg til en gjødsel-stank fra bondegårdene rundt som er så intens at jeg en gang måtte spørre treneren til Varteig om han fikk spillerne til å gjøre fra seg på gressbanen for å gjøre besøket enda mer ubehagelig for oss. Helt sant.

Du har nok allerede skjønt at jeg umulig kan spille på særlig høyt nivå. Vel, du har helt rett. Jeg er en 32 år gammel fyr som nekter å innse at nok er nok. Jeg er målvakt for Gresvik IF som i år skal spille i 6. divisjon.

Livet i «fotballbakgården» er på alle måter en helt annen verden enn hva man opplever bare litt høyere opp i systemet. Det henger ingen drakter klare når vi kommer i garderoben. Det står ikke frukt og energidrikker på benken slik at vi skal få i oss næring før trening eller kamp. Og det er i hvert fall ikke noe penger å hente. I breddefotballen må man jo betale for å spille. Her om dagen fikk jeg faktisk en purring fordi jeg ikke hadde betalt første del av medlemskontingenten. «Har du glemt oss?», sto det.

Jeg gjorde opp for meg, og merket betalingen med «kjøss meg bak». Selvfølgelig med et smilefjes bak. Litt godsinnet humor må klubben tåle når jeg blir krevd for penger etter å ha tjent klubben min trofast i alle disse årene.  

Du tror kanskje at jeg er en bitter kar fordi jeg aldri kom noen vei med fotballen. Det kan du bare glemme. Jeg innså tidlig at jeg verken hadde talentet eller motivasjonen til å satse for å komme noen vei. Men jeg elsker å spille fotball. Jeg elsker samholdet i garderoben, lagfølelsen og den til tider primitive humoren. Ja, jeg elsker til og med borteturene til Hærland, Mysen og Varteig.

Men mest av alt elsker jeg å vinne for klubben min. Jeg blir provosert hver gang uvitende fjols påstår at det umulig kan bety noe om vi vinner eller taper fordi nivået er så lavt. Sludder og vås. Vi blir minst like knust når vi taper som guttene i FFK, Rosenborg eller Barcelona. Da vi mistet seieren seks minutter på overtid mot Rolvsøy i fjor, ble jeg faktisk så forbannet at jeg forstuet to fingre i garderoben etterpå. Da jeg kom hjem gikk jeg rett i seng. Da kan du tro samboeren var imponert. 

Selv har jeg aldri spilt i en annen klubb enn Gresvik IF. Det er min klubb. Slik er det for mange i breddefotballen. Vi representerer stedet eller bygda vi kommer fra. Vi er stolte av drakta. Jeg synes det teller litt, det også.

Noe av det jeg gleder meg mest til i år, er alle bortekampene. Ikke fordi jeg elsker å reise til steder som Tistedalen, Skiptvet, Trøgstad eller Varteig – men fordi vi i Gresvik har en regel om at det alltid er kveldsmat på McDonalds på vei hjem fra alle bortekamper lenger unna enn Sarpsborg. I vinter tok mange av oss tydeligvis en omvei på vei hjem fra bortekamp mot Rolvsøy. Da var det nemlig Gresvik-treff også på McDonalds på Råbekken. Felles måltid etter kamp bygger samhold, sier jeg alltid og ler inni meg. Det handler selvfølgelig kun om at jeg er fryktelig svak for en Big Mac.

Men tro som sagt ikke at vi ikke tar det vi driver med alvorlig. I år er det én ting som betyr noe for Gresvik IF, nemlig opprykk. Klarer vi ikke det, legger jeg opp. For femte gang på like mange sesonger.

God sesong, alle sammen!