I 2018 vedtok Stortinget en forskrift som definerer maksimalt antall elever per lærer utregnet på skolenivå etter en bestemt formel. I Fredrikstad kommune ble den nye lærernormen møtt med en underlig strutseadferd: Sentrale politikere hevdet at normen burde skrotes, og valgte å ignorere den. Da normen skulle implementeres i år, ble ingen ekstra midler bevilget til skole. Et enstemmig kommunestyre vedtok likevel at økonomisk styrking til skoler i levekårsutsatte områder skulle opprettholdes. Oppvekstutvalget presiserte senere at dette skal gjelde selv om lærernormen ikke kan oppfylles på alle skoler.

Forskrift fra Stortinget er overordnet lokalpolitiske påfunn. Det vet politikerne. Derfor er det oppsiktsvekkende når de gjør vedtak de må forstå er umulige. Skoleetaten svarte med å kutte i bevilgningene til såkalt «røde skoler» som tidligere har fått ekstra midler (dette har muliggjort litt færre elever per klasse i områder med mange sårbare barn). Pengene ble overført til skoler der lærernormen ikke var oppfylt. Det som er gjennomført i praksis, er altså det motsatte av kommunestyrets vedtak. Skoler i levekårsutsatte soner fikk inneværende skoleår rundt 5,5 millioner kroner mindre å rutte med enn i fjor. En liten ekstrabevilgning i juni var bare en liten lapp på et stort hull i buksebaken.

Les også

Trara-foreldre: Barna våre er offer i et skolepolitisk pengespill

Barn i sosioøkonomisk svake områder er taperne i dette. Budsjettkutt får konsekvenser. Skoler som allerede sliter med å opprettholde stabilitet på grunn av høy til- og fraflytting, mistet lærerstillinger «over natten». Klasser ble slått sammen, elever måtte bytte kontaktlærer og ble splittet fra venner. Dette har ført til utrygghet, mer bråk i timene, mindre individuell oppfølging og dårligere læringsmiljø for mange barn.

Relasjonen mellom lærer og elev er en nøkkel til læring. Blir gruppestørrelsen for stor, er det krevende for læreren å gi tilpasset opplæring og ivareta et godt psykososialt miljø for alle elevene i en klasse. Å nedprioritere skole til barn i levekårsutsatte områder, er å skyte seg selv i foten. Det er godt dokumentert at trygge skolemiljøer i grunnskolen er viktig for å hindre utenforskap og ghettodannelse og redusere frafall i videregående skole. Dette er mekanismer politikerne kjenner godt. Dårligere skoletilbud til barn i sårbare områder kan straffe seg mangedobbelt i neste runde i form av økende sosiale problemer.

Gilde ord om å styrke levekårsutsatte områder fremstår som lite egnet til annet enn å tåkelegge sannheten når realiteten blir millionkutt. Det er særlig skuffende at det var et «rødt flertall», Ap, SV og MDG, partier som tradisjonelt forsvarer svake grupper, som banket igjennom et budsjett uten tilstrekkelige midler til å oppfylle lærernormen og samtidig opprettholde finansieringen til «røde» skoler på samme nivå som tidligere.

Vi ber om at politikerne i Fredrikstad må tenke annerledes i årets budsjettprosess. Debatten om lærernormen er god eller dårlig må tas i andre fora. Å late som at normen ikke finnes må dere ikke gjøre igjen! Virkeligheten har vist at det rammer de svakeste hardt. Diskuter heller hvordan skoler i levekårsutsatte områder kan få en bedre og mer stabil finansiering over tid med mindre svingninger på grunn av endringer i elevtall fra år til år. Gjør noe for å unngå at minoritetsfamilier blir tvunget til å flytte fra skolekrets til skolekrets. Tilrettelegg for stabilitet, forutsigbarhet og trygge rammer for alle barn. Det lønner seg i det lange løp. Selv om kommunen er fattig, må vi ta oss råd til å prioritere skole. Barna er fremtiden.