FFK markerer i år sitt 120-årsjubileum. I den forbindelse innbys det til jubileumsgudstjeneste i Fredrikstad domkirke i regi av Den norske kirke. Gunnar Bodahl-Johansen, som jeg for øvrig har stor respekt og sansen for, tar til motmæle og synes dette er en dårlig idé. Han mener at slikt skal ikke kirken drive på med. Der mener jeg Bodahl-Johansen bommer og skyter milevis langt over mål.

Kirken skal være kontekstuell og levende nær folk. Ja, kirken er folkekirke på sitt beste når den tar opp i seg det gode rundt seg og bringer dette frem for Guds ansikt i takksigelse og glede. Da er kirken der den skal være.

Nå skal det i sannhet sies at FFK ikke bare har brakt glede til folket de siste årene, men gjennom historiens løp, og særlig i den senere tid, er det mye folkehelse, stolthet og livsglede som klubben har bidratt med. FFK bidrar til å gi byen og menneskene identitet og tilhørighet. Det er bare å si gratulerer!

Kirken gjennomfører mange forskjellige type gudstjenester. Familiegudstjenester, regnbuegudstjenester, 1. mai gudstjenester, 17. mai gudstjenester, gudstjeneste på samenes nasjonaldag 6. februar, karnevalsgudstjenester, misjonsgudstjenester for bare å nevne noe.

Undertegnede jobber til daglig i Forsvaret. I Forsvaret har vi kirkeparaden og feltgudstjenesten.

Det har blitt meg fortalt at alle disse ulike formene for gudstjenester betyr mye for veldig mange. Dersom imidlertid en slik temagudstjeneste ikke skulle falle i smak hos den enkelte kirkegjenger, ja så har byen et rikholdig gudstjenesteliv på menyen. Det finnes alltid en mulighet til å oppsøke noe annet den søndagen dersom tema ikke skulle falle i smak.

Hva angår musikk som ikke passer i kirken, avstedkommer dette ofte følelsesladede diskusjoner. For mitt vedkommende kunne det være fristende å si at nesten alt passer. Det vi ofte nemlig tenker på som kirkemusikk er i virkeligheten ikke det.

Tenk bare på den velbrukte brudemarsjen av Felix Mendelssohns, hentet fra femte akt fra komedien av William Shakespeare «En midtsommernattsdrøm». Den kan vel knapt beskyldes for å være verken særlig evangelisk eller kristen.

Det fortelles for øvrig at når reformatoren Martin Luther skulle sette musikk til noen av sine salmetekster, hentet han melodier og inspirasjon fra byens ølkneiper. Det folkelige og sangbare kunne brukes også i kirkelig kontekst. På en av mine siste gudstjenester i Afghanistan avspilte jeg «Mama, I`m Coming Home» av Ozzy Osbourne. Jeg skal love det var noen våte øyekroker og senkende skuldre på den gudstjenesten.

Det spørs om man våger å ta steget helt ut på kommende gudstjeneste; å ikle seg den røde stolaen på den hvite albaen. Det bryter med kirkeårstidsfargen som er grønn, men det ville passet godt inn i FFK-konteksten.

I liturgisk sammenheng symboliserer den røde fargen blant annet Ånden. Ånden som gir glede, liv og vekst. I kirkelig kontekst symboliserer det røde også blodet. Det er kanskje å trekke det vel langt, men noen ganger snakker vi om å «blø for drakta» i fotballverdenen.

Strekke seg langt og ofre mye – lidenskap og pasjon. Jeg tror kirke og fotball har mye å lære av hverandre. Vi sees på gudstjeneste i Domkirken.