Roald Amundsens far fraktet aldri slaver

Av

Roald Amundsens far, sjømannen Jens Engelbregt Amundsen, fraktet aldri slaver. Dette ryktet, som jeg har støtt på i arbeidet med å bygge opp «Stiftelsen Roald Amundsens fødested», må snarest kastes i historiefantasienes søppelbøtte.

DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Rykter lever egne liv. I ryktenes verden fikk en ledende norsk politiker sågar sine edlere deler skåret av. Han dementerte dette ved å anbefale spesielt interesserte å ringe hustruen.

Denne og andre fantasier har jeg støtt på gjennom mange år som journalist og tv-programleder. Rykter er ikke nytt under solen. Dessverre er det også slik at rykter er seiglivede, og spesielt de spektakulære. Jeg vil likevel gjøre et forsøk:

Egentlig burde det vært tilstrekkelig å påpeke at slavefarten ble straffbar i Danmark-Norge og opphørte helt i 1802. Ikke at det er noe å skryte av. I perioden 1670-1802 fraktet dansk-norske skip rundt 100.000 slaver fra Vest-Afrika til Amerika. 10.000 av dem døde under reisen.

Totalt ble 10 millioner afrikanere fraktet som dyr over Atlanteren. Den brutale geskjeften opprørte også samtiden. Med opplysningstiden kom store folkebevegelser som kjempet for menneskeverd. Slavefarten var over lenge før Abraham Lincoln kunne erklære endelig seier over slaveriet 9. april 1865.

Likevel.

La oss dissekere hele det stygge ryktet:

Med dype røtter i det betydelige skipsfartsmiljøet rundt utløpet av Glomma, bygde de tre brødrene, Johannes, Jens og Carl Amundsen, samt svogeren Petter Schyberg Christiansen, opp et betydelig rederi fra midten av 1850-tallet, da de også bosatte seg samlet på «Visten» i Borge. Her bodde de nær utskipningen av trelast fra Hafslund og Borregaard via Sandesund.

På det meste hadde rederiet «Brødrene Amundsen» 30 skip eller en fjerdedel av den totale flåten, hjemmehørende i Fredrikstad, Sarpsborg og Fredrikshald, dagens Halden. Som redere flest den gangen førte de egne skuter.

Roalds far, Jens Engelbregt, blant brødrene kalt «Lange Jens», var den førende skikkelsen. Med fartstid som matros på trelastskuter i Østersjø-fart ble han i 1850, 29 år gammel, 1. styrmann på «David Faye» av Fredrikshald som gikk i Kina-fart for rederiet «H. Lorange».

Tre år senere var han selv reder og skipsfører på «Constantin». Den skarpseilende fullriggeren gikk mye på Amerika-fart. Men Jens Engelbregt ble også en pioner i Kina-farten, for det meste med gods til Japan, unntaksvis også passasjerer.

Ulykkelig nok skjer det en tragisk hendelse på en av disse ferdene som trolig er utgangspunktet for det helt feilaktige ryktet Amundsen sr. er offer for. Misforståelsen er trolig at kinesiske kulier er en form for slaver. Hvilket er feil.

Følg med nå: I 1866 frakter Jens Engelbregt Amundsen 300 kinesiske kulier til Japan. Ifølge Store norske leksikon er en kuli «en indisk eller kinesisk kroppsarbeider». Vi kan legge til at de vanligvis var daglønte og gikk på lange arbeidskontrakter, ofte langt fra hjemland og familie. Ganske sikkert en hardere tilværelse enn våre gjestearbeidere opplever. Kanskje også hardere enn den hverdagen rallare, som bygde jernbanene våre, hadde. Men slaver var de langt ifra.

Historien er dramatisk: Jens var nygift, og den unge Gustava og parets førstefødte, Tonni, var med om bord. En av opprørerne forsøkte å drepe Amundsen med øks. Mannskapet og kulienes egne arbeidsformenn fikk stanset angrepet og drevet opprørerne under dekk.

Hvor rettferdig kulienes sak var, har jeg foreløpig ikke kunnskap om. Men vi ser generelt flere tilløp til mytteri i denne tiden, som oftest fra mannskap som mener at de er drevet for hardt, ikke får nok mat, og lignende arbeidskonflikter.

Ingen utenom Jens Amundsen ble alvorlig skadd. Han fikk en flenge i kinnet og over munnen som han resten av livet forsøkte å skjule med skjegg.

Kineserne, som i stor grad styrte seg selv på skuta, dømte kun én etter opprøret; mannen som nær hadde drept Amundsen, ble hengt i masta på fullriggeren.

Etter dette trakk Jens seg fra Kina-farten og seilte i Nordsjø- og Østersjø-fart. Den 17 år yngre Gustava Sahlkvist, var trolig en viktigere grunn enn flengen i kinnet til den nye hjemmekjærheten. De får etter hvert fire sønner.

Den siste av dem ser verden for første gang 16. juli 1872, på Tomta. Jens er i London for å overta «Constantin» som skal til Amerika med sink. Men Gustava har stor slekt rundt seg da hun føder. To av tantene bistår og rapporterer i et brev at den nyfødte «er langskallet og vil få ørnenese, de umiskjennelige tegn på en ekte Amundsen».

Ved dåpen får han navnet: Roald Engelbregt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 08:00.