Små, små trommer på magen

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

KommentarLiv Mevang Bjerkensjø fylte 60 år på Kristi himmelfartsdag.

Selv romanforfattere kjenner ærbødighet overfor den genren som antagelig er den eldste litterære formen vi kjenner, og som ifølge historiske tradisjoner oppsto som en muntlig form.

Lyrikken og poesien er kanskje også den mest uegennyttige, om vi tenker salg og marked. Til gjengjeld gir den store muligheter til langsom lesning og stille undring.

Liv Mevang Bjerkensjø debuterte med «Ordskygger» i 1986. Hun ble straks bemerket som en lovende lyriker. Allerede året etter utkom «Gjennom stenen» (1987). Deretter gikk det bare to år før «Det indre seil forelå» (1989), og to år etter der igjen utkom hennes foreløpig siste diktsamling, «Et nytt lys» (1991). Forløpet ligner en raptus – fem diktsamlinger på seks år.

Som vi ser er det mye å grunne over allerede i titlene – «ordskygger», «sten», «seil» og «lys» er de sentrale elementene. Her handler det attpåtil om noe som kan bevege seg gjennom stenen, mens kroppshuset får skipets karakter med et indre seil? Nå leser jeg visst rekkefølgen av titlene som et frittstående dikt, men hvorfor ikke – det ender med lys!

Ordskyggene viser til noe annet enn et skyggespill, her fra diktet «I Gudshuset», første strofe:

Gi mennesket/ en harpe av ordskygger å spille på/ beskytt det ikke mot nattspråket, men / mot den falske hymnen i tidens kjetter-/ byer der larmen flammer opp på torget/ og kroppene allerede er sendt ut mot/ den siste parkens tause paviljong med/ små, små trommer på magen.

Diktet fremførte Bjerkensjø under Missa Poetica her i byen for tre år siden, og de som hørte henne kunne bemerke en messende undertone i fremføringen, eller nettopp det musiske, det lyriske. I disse versene er det da også skjebnesvangre størrelser i spill. Diktet sier klinkende klart at vi ikke skal gi hverandre falsk beskyttelse, men «en harpe av ordskygger å spille på».

Språklig sett kunne det bemerkes hvordan hun deler ord ved versets utgang, eller setter opp en preposisjon ved linjens slutt der mange lyrikere ville valgt enklere overganger. Men se om ikke perspektivet vender 180 grader i siste verselinje, med de forunderlige ordene «små, små trommer på magen».

I norsk poesihistorie er Bjerkensjø en litterær slektning av Gunvor Hofmo. Diktene hennes har også europeiske resonanser hos de to store poetene Nelly Sachs og Paul Celan. Forfatteren Karin Moe påpekte nylig en annen side ved hennes poetiske uttrykk. I en av sine Klassekampen-slengarar skriver hun om det lett absurde diktet Kjolen tom som Liv Mevang i sin tid fremførte på Café Nordraak. Moe glemmer det ikke: «Kjolen skapte ei rørsle i rommet og utløste ein jubel i dei trange romma.» Det er nok ikke mange poeter forunt at en opplesning huskes tretti år senere.

For å være personlig: En annen type skjebne ville det slik at jubilanten og undertegnede gikk i samme klasse på Gressvik ungdomsskole. Når sant skal sies opptrådte Liv allerede den gangen som en vaskeekte poet. Historien viser også at hun debuterte med et dikt i skoleavisen der jeg var en av redaktørene. På 1990-tallet skulle livshendelsene gjøre en brå sving med henne, og selv om Liv Mevang Bjerkensjø ikke har utgitt bok på en del år, er kloa fortsatt rede til å kryste lys av ordene. For tre år siden hadde jeg derfor gleden av å bestille et dikt av henne til Forfatternes klimaaksjon.no. Diktet heter Det er vi (2014). Hør på klangfull tiltale:

I våre mest forgjengelige

øyeblikk

faller lyset

inn i hjertet

I våre mest forgjengelige

øyeblikk

rammer skjønnhetens litani

det golde;

den blinde stenen

det svarte stigende havet

de døde fiskene

Det er vi som skal

fortsette

å bytte åndedrett

med det dypt grønne

Det er vi

som skal se

det ødelagte

reise seg på kne

i et nytt øyeblikk

Også her er vi ved eksistens yttergrenser, og samtidig i et område der naturkreftene utøver sin nyskapende virkning. Diktet ender i en visjon.

Gratulerer med dagen og fortsettelsen!

Artikkeltags