Pensjonsreformen som ble innført i 2010 ble utredet av Pensjonskommisjonen, som leverte sin offentlige utredning, NOU 2004:1 «Modernisert folketrygd» i 2004. Det hadde nok vært riktigere å kalle utredningen «Redusert folketrygd». Pensjonsreformen ble i all hovedsak gjennomført i tråd med kommisjonens flertallsforslag. Den eneste i kommisjonen som ikke sluttet seg til de fleste forslagene var Inger-Marie Ytterhorn, Frp sin representant i kommisjonen. Hun ønsket at Folketrygden kun skulle bidra med en fast minstepensjon til hver og en, og øvrig pensjon skulle være knyttet til arbeidsforhold eller være et individuelt ansvar.

Pensjonskommisjonens virkelighetsbeskrivelse er interessant lesning. Vi som var svært unge da Folketrygden ble etablert 1967, trodde at det vi betalte inn til Folketrygden, ville gi oss den avtalte pensjonen vi sørget for at generasjonen før oss fikk. Staten bygget aldri opp noe pensjonsfond. Forutsetningen for at staten kunne betale ut pensjoner var at de fikk inn trygdeavgift og arbeidsgiveravgift fra de som arbeidet.

Hovedbudskapet i Pensjonskommisjonens utredning var at Norge ikke lenger hadde penger til å innfri sine forpliktelser til kommende pensjonister. Antallet pensjonister ville øke og de individuelle pensjonene ville bli høyere enn opprinnelig beregnet i 1967. Grunnen til økningen i pensjoner var at kvinner nå hadde hatt lønnet arbeid og ikke lenger i hovedsak var hjemmeværende som i 1967. Det er et paradoks at dette er et av argumentene for at ordningen må endres. Skatt, trygdeavgift og arbeidsgiveravgift fra at flere kvinner hadde deltatt i arbeidslivet hadde vel vært et gode for den norske staten? Og mens man i NOU’en er bekymret over det økende antallet pensjonister advares det mot at antall sysselsatte vil bli redusert. Men har det vært grunn for bekymringen?

Fra NOU: «Fra 1972 til 2001 økte antall sysselsatte med om lag 650 000, mens antall alderspensjonister økte med om lag 280 000. Framover mot 2050 vil forholdet bli motsatt. Fra 2001 til 2050 er antall alderspensjonister anslått å øke med 650 000, mens antall sysselsatte er anslått å øke med 300 000.»

SSB statistikk viser en økning av antall sysselsatte unntatt offentlig forvaltning på 343.000 personer fra 2009 til 2019, en 19,2 % økning. Dette viser med all tydelighet at Finansdepartementets skrekkscenario ikke har holdt stikk. Vi har trolig hatt en langt større arbeidsinnvandring fra EU/EØS enn det som lå til grunn for beregningene.

Men det er ikke den eneste feilen i forutsetningene. Den etter min mening aller største feilen ligger i beregningen av hvilken betydning Oljefondet ville få.

Fra NOU: «Den sterke veksten i pensjonsutgiftene kommer samtidig som inntektene fra oljevirksomheten i Nordsjøen ventes å gå ned. Kapitalen i Petroleumsfondet anslås likevel å øke betydelig de nærmeste 15 årene. Dette gir større inntekter fra Petroleumsfondet, og gjør at Norge har en handlefrihet som få andre land har. Den økte avkastningen er imidlertid forholdsvis beskjeden sammenliknet med den sterke veksten i pensjonsutgiftene, og oljeinntektene vil avta igjen på lang sikt. Pensjonsutgiftene anslås å øke med ca. 10 prosentpoeng målt som andel av BNP for Fastlands-Norge. Avkastningen i Petroleumsfondet vil på den annen side bare øke med anslagsvis 1 – 1½ prosentpoeng i forhold til dagens nivå, dersom en framover klarer å begrense bruken av oljeinntekter i statsbudsjettet til det som følger av handlingsregelen. Selv når en tar hensyn til den ekstra handlefriheten oljeinntektene og Petroleumsfondet gir, står således Norge ovenfor en stor ubalanse i de offentlige finanser på lang sikt.»

Siden den gang har Pensjonsfond utland, som det ironisk nok heter, økt til mer enn 12.000 milliarder kroner og svarer til omtrent åtte statsbudsjett. Da er det litt vanskelig å akseptere at staten måtte redusere pensjonsutbetalingene.

Da politikerne gjennomførte pensjonsreformen endret de grunnlaget for opptjeningen. Før 2010 var det de 20 beste årene som var tellende, og det var full opptjening etter 40 år. Fra 2010 teller inntekt inntil 7,1 G i alle år fra 13 til og med 75 år med i regnestykket. Har man hatt lik inntekt i alle år kommer man likt ut i de to systemene, men det gjelder ikke de fleste. Som en digresjon kan vi jo merke oss at for stortingspolitikere er det godt nok med 12 års opptjeningstid for å få en pensjon som svarer til 66 % av lønnen til Stortingsrepresentantene. Det betyr en pensjon svarende til 650.000 kroner. Alderspensjonister fikk utbetalt 244 300 kroner i gjennomsnittlig årlig alderspensjon fra folketrygden i 2019 (før skatt).

Det er all grunn til å tilbakestille pensjonsreformen – forutsetningene som lå til grunn for reformen har vist seg å ikke være korrekte!