For snart et år siden ble livet på kloden forandret av covid-19, koronapandemien. Både gammel og ung sto overfor en ny og annerledes hverdag.

De første debattprogrammene på TV var skremmende. De mer enn antydet at ved sykehusbehandling måtte man kanskje prioritere. Det ble snakket om å skjerme de gamle og de skjøre, men vi forsto fort at det kunne oppstå situasjoner der nettopp den gamle ikke kunne prioriteres.

Etter de første angstfylte månedene begynte vi å se lysere på fremtiden. Det ble vår og sommer. Det var mulig å treffe venner, reise en tur til Finnskogen, legge forsiktige planer. Savnet etter en nær og kjær var der, men vi holdt ut alene slik vi er vant til og forsøkte fylle dagene med noe som ga mening. Vi gikk i gang med å oversette og illustrere en roman om skogfinner fra norsk til finsk. Optimismen rådet og arbeidet med romanen med smått og stort fylte hele året.

Ett år etter er pandemien fremdeles her. Nå med mutasjoner og strengere restriksjoner. Romanen er riktignok oversatt og gjennomillustrert, men noen forlegger har vi ikke.

Sa vi forresten fremtiden? Etter å ha bikket sytti, for ikke å si åtti, for å si det på nyere norsk, snakker man ikke lenger høyt om fremtiden. «Reflektionerna göra sig själva», som legendarisk redaktør Charlie Jansson i Demokraten formulerte det. Pandemien tar en nådeløs jafs av vår tilmålte tid, enten man er ung eller gammel.

Det er vel ikke til å unngå at hver eneste nyhetssending begynner med en koronaoppdatering? Så følger pinne i nesen gjennom bilvindu, deretter sprøyte i armen til en heldig som får vaksinen. Og i bakgrunnen svever det stiliserte koronaviruset med alle sine tentakler klare til angrep. Regjerings- og andre myndighetspersoner stiller opp på podiet og oppdaterer, og vi følger instruksene så godt vi kan. Hva ellers kan vi gjøre? I vår alder er man ikke mottagelig for overspente konspirasjonsteorier.

Nå står jakten på vaksinen for tur. Det vi først trodde skulle administreres gjennom fastlegen, er overlatt til eget initiativ. Det betyr at kronikkforfatterne må skaffe seg plass i vaksinasjonskøen selv, etter først å ha forsikret at vi er i stand til å gjøre det elektronisk.

Helt dyster er situasjonen ikke, selv om høsten 2020 var tung. Nå som det ennå er vinter og mørkt, er det trivelig å se lysene som forutseende folk har latt henge i busker og trær. Hvis avisen kommer, er kveldens TV-program det første vi ser etter. Vi er blitt TV-slaver. Vi følger hver nyhetssending. Krim ser vi ikke, det er uhygge nok som det er. Vi stryker heller katta og ser på Valpeskolen. Redningen på lørdag er Eides språksjov. Intelligente programmer er den beste underholdning. De binder mennesker sammen i felles opplevelser. Så finner vi ut av hva vi har i kjøleskap og fryser, legger en god plan og er glad for at vi kjenner lukt og smak.

Vår erfaring er at alt blir og føles sterkere under denne pandemien. Vi klager ikke, men det hender at gamle mennesker har vondt her og der. Hvis og når det skjer, er ikke frykten, kanskje heller ikke panikken langt unna. Det er god tid å kjenne etter og tro det verste, og det er ingen der å snakke med. Dette gjelder nok ikke bare de gamle. Besøk fra den ene som har lov å komme, eller en telefon, kan hjelpe.

Vi liker Greta Thunberg, og ser et håp for kloden i ungdommens engasjement. Ellers får man jo fundere på at i løpet av menneskehetens trehundretusen år lange historie, var 2019 det året da det ble sluppet ut mest CO2. Da var kanskje 2020 bedre? Færre fly i luften og færre biler på veiene?

Det beste nå er gleden over naturen. En bekymring er færre fugler og insekter som forsvinner, men vi håper at naturen holder stand til tross for mange faretruende tegn. At skogene får stå. At regnskogene får stå. At trærne får stå. At vi kan holde hardt rundt et tre i skogen, i en park eller i en have. At vi igjen får høre svarttrostens plystring. En bukett blomster i vasen er også natur. Er ikke det fint?