Or­ker du én dug­nad til?

Kronikk

Vi end­ret alt det «nor­ma­le» fra en dag til en an­nen, og et­ter det har det enes­te kon­stan­te vært end­ring.

Og vi hol­der ut. I fel­les­skap hol­der vi fort­satt av­stand, vas­ker hen­der og ri­si­ko­vur­de­rer hver de­talj. Sam­men tar vi hen­syn langt ut­over egen kom­fort­so­ne, for å iva­re­ta mind­re­tal­lets be­hov for vern. Det er gan­ske fan­tas­tisk og vi bør la det vare så len­ge det er nød­ven­dig.

Sam­ti­dig er­fa­rer vi at det å slip­pe grad­vis opp kre­ver mer in­di­vi­du­ell di­sip­lin, enn å sten­ge ned. Det ut­ford­rer den en­kel­te sin in­te­gri­tet, ær­lig­het, an­svars­fø­lel­se og tål­mo­dig­het. Med små steg prø­ver vi ta nor­ma­len til­ba­ke, men så opp­le­ver vi at «nor­ma­len» i juni, er noe helt an­net enn «nor­ma­len» var i feb­ruar.

Hva var det du syn­tes var mest slit­somt i den ver­ste korona­pe­ri­oden? Var det iso­la­sjo­nen, usik­ker­he­ten rundt øko­no­mi el­ler var det be­kym­ring for syk­dom hos dine nær­mes­te? Kan­skje du sav­net den fy­sisk be­rø­rin­gen mest el­ler kan­skje det å sam­les i en stor gjeng i ha­gen? Hvor­dan ville det egent­lig vært for deg om de be­grens­nin­ge­ne var den nye nor­ma­len?

For man­ge av by­ens fa­mi­li­er er «nor­ma­len» nett­opp det. Ny og gam­mel «nor­mal» er helt lik: Nor­ma­len for dem er barn som fort­satt ikke har hatt noen ven­ner å be­sø­ke el­ler få be­søk av. Nor­ma­len for dem er at de ver­ken før, nå el­ler nes­te år, har øko­no­mi til nytt cam­ping­ut­styr, uten­lands­rei­se el­ler be­søk på nors­ke ho­tell. Nor­ma­len for dem er ung­dom­mer som ikke kan bli med på fot­ball­tur­ne­rin­gen i Dan­mark. I fjor skyld­tes det høy egen­an­del – i år skyl­des det «hel­dig­vis» korona – for da er det ikke bare ditt barn som må bli hjem­me.

Noen av dis­se bar­na og for­eld­re­ne mø­ter vi på Bar­nas Stasjon, og vi im­po­ne­res over hvor godt de hånd­te­rer be­grens­nin­ge­ne og sav­net et­ter va­ria­sjon i eget og fa­mi­li­ens liv. Vi ser hvor­dan små gle­der får stort fokus, og sto­re pro­ble­mer job­bes med bit for bit. Vi ser mot, ut­hol­den­het og nes­te­kjær­lig­het. Men det vi­ses også nye be­kym­rin­ger, fø­lel­se av uten­for­skap og frykt for frem­ti­den.

Så hvor­dan på­vir­ker det­te bar­na da, og hvor­dan er det egent­lig med de bar­na som sam­fun­net var mest be­kym­ret for da Norge steng­te? Har de fått an­led­ning til å gi et hint om hvor­dan kvel­de­ne hjem­me egent­lig er? Har noen fan­get opp at de var helt uten kon­takt med ven­ner, i to må­ne­der? Spur­te noen hvor­for in­gen lek­ser var gjort, el­ler hva de ten­ker vil skje i fe­ri­en? Hus­ket noen spør­re hvor­for mat­pak­ken ald­ri var med i bar­ne­ha­gen?

Bør vi være be­kym­ret nå når dis­se bar­na star­ter på åtte nye uker uten ven­ner el­ler leg­ge­ti­der? Hva skjer nå når id­retts­lag, ung­doms­klub­ber og kul­tur­fel­les­skap tar fe­rie?

Jo, da står vi igjen med deg og meg. Vi som na­bo­er, for­eld­re til ven­ner, tre­ne­re, sang­læ­re­re, fa­mi­lie el­ler kol­le­ga­er. Vi som lyt­ter når vi spør hvor­dan det går og vi som har plass til ett barn til når vi skal på stranda. Å bry seg om and­re er ikke å være nys­gjer­rig. Det å være en trygg og lyt­ten­de vok­sen, vise om­tan­ke og lære egne bar­na at å in­klu­de­re kan ska­pe magi. Or­ker du én dug­nad til?