Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi endret alt det «normale» fra en dag til en annen, og etter det har det eneste konstante vært endring.
Og vi holder ut. I fellesskap holder vi fortsatt avstand, vasker hender og risikovurderer hver detalj. Sammen tar vi hensyn langt utover egen komfortsone, for å ivareta mindretallets behov for vern. Det er ganske fantastisk og vi bør la det vare så lenge det er nødvendig.
Samtidig erfarer vi at det å slippe gradvis opp krever mer individuell disiplin, enn å stenge ned. Det utfordrer den enkelte sin integritet, ærlighet, ansvarsfølelse og tålmodighet. Med små steg prøver vi ta normalen tilbake, men så opplever vi at «normalen» i juni, er noe helt annet enn «normalen» var i februar.
Hva var det du syntes var mest slitsomt i den verste koronaperioden? Var det isolasjonen, usikkerheten rundt økonomi eller var det bekymring for sykdom hos dine nærmeste? Kanskje du savnet den fysisk berøringen mest eller kanskje det å samles i en stor gjeng i hagen? Hvordan ville det egentlig vært for deg om de begrensningene var den nye normalen?
Normalen for dem er ungdommer som ikke kan bli med på fotballturneringen i Danmark. I fjor skyldtes det høy egenandel – i år skyldes det «heldigvis» korona.
For mange av byens familier er «normalen» nettopp det. Ny og gammel «normal» er helt lik: Normalen for dem er barn som fortsatt ikke har hatt noen venner å besøke eller få besøk av. Normalen for dem er at de verken før, nå eller neste år, har økonomi til nytt campingutstyr, utenlandsreise eller besøk på norske hotell. Normalen for dem er ungdommer som ikke kan bli med på fotballturneringen i Danmark. I fjor skyldtes det høy egenandel – i år skyldes det «heldigvis» korona – for da er det ikke bare ditt barn som må bli hjemme.
Noen av disse barna og foreldrene møter vi på Barnas Stasjon, og vi imponeres over hvor godt de håndterer begrensningene og savnet etter variasjon i eget og familiens liv. Vi ser hvordan små gleder får stort fokus, og store problemer jobbes med bit for bit. Vi ser mot, utholdenhet og nestekjærlighet. Men det vises også nye bekymringer, følelse av utenforskap og frykt for fremtiden.
Så hvordan påvirker dette barna da, og hvordan er det egentlig med de barna som samfunnet var mest bekymret for da Norge stengte? Har de fått anledning til å gi et hint om hvordan kveldene hjemme egentlig er? Har noen fanget opp at de var helt uten kontakt med venner, i to måneder? Spurte noen hvorfor ingen lekser var gjort, eller hva de tenker vil skje i ferien? Husket noen spørre hvorfor matpakken aldri var med i barnehagen?
Bør vi være bekymret nå når disse barna starter på åtte nye uker uten venner eller leggetider? Hva skjer nå når idrettslag, ungdomsklubber og kulturfellesskap tar ferie?
Jo, da står vi igjen med deg og meg. Vi som naboer, foreldre til venner, trenere, sanglærere, familie eller kollegaer. Vi som lytter når vi spør hvordan det går og vi som har plass til ett barn til når vi skal på stranda. Å bry seg om andre er ikke å være nysgjerrig. Det å være en trygg og lyttende voksen, vise omtanke og lære egne barna at å inkludere kan skape magi. Orker du én dugnad til?
Nesten 111.000 barn vokser opp i fattige familier: Fredrikstad blant byene hvor det har økt mest
Kommentarer til denne saken